Bok og cover og sånt.
For et tiår siden dømte jeg folk etter hva slags musikk de hørte på. Om de nevnte at favorittbandet var Westlife, Korn, Britney Spears eller Nick Drake, satt jeg folk lett i en bås. Lett. Så begynte jeg å jobbe sammen med en haug med mennesker som var rundt min alder, og over middels musikkinteressert, og innså at DE dømte meg, slik jeg dømte andre. Fordi når JEG ble spurt om mine favorittartister, nevnte jeg jo ikke f.eks. det sære goth-bandet som kun ga ut én cd i 1987, eller den tjekkiske jazz-duoen som hadde sin storhetstid fra 1967-1970. De årene jeg jobbet der, var det mange folk ut og inn dørene, om jeg teller alle navnene kommer jeg nok til 50+++. Om jeg anser at jeg faktisk gjorde innsats for å bli kjent med 90% av de, kan du jo bare tenke deg hvor mange tips, øyeåpnere og nye favoritter jeg fikk. Jeg slutta også å dømme andre for musikksmaken. Trodde jeg. Til idag. Da jeg tok meg selv i å igjen dømme noen etter musikksmaken. Jeg er nemlig medlem på lastfm.com, og ha...