Livet

Jeg er så utrolig glad i statistikk og grafer og sånt. Helst meningsløse sådanne. Mer unyttig informasjon, jo bedre. Og så er jeg jo så utrolig glad i musikk! Disse lar seg heldigvis kombinere. Det har tidligere vært innlegg hvor lastfm.com har blitt trukket inn, og det er jo ikke uten grunn. Siden januar 2005 har jeg hatt en konto der, og der har jo all musikk jeg har hørt på digitalt blitt registrert. På godt og vondt. Jeg kan finne ut hvilken sang jeg hørte på 16. mars 2006, klokka 16:45. Første sangen som er registrert der er El-P med "Dead Disnee", 14. februar 2005*, kl 21:52. El-P "Dead Disnee" er fra plata Fantastic Damage, og for meg å oppdage denne skiva var en sånn...skikkelig god, ordentlig musikkopplevelse. Jeg hadde ikke hørt denne sjangeren før med et sånt alvor og bra tekst og alt var bare wow. Def Jux, selskapet til El-P, er nå lik kvalitet i min bok. Jaja. Mye har forandret seg siden 2005 når det kommer til hvordan jeg hører på musikk. I...

Da musikkåret 2013 startet, ble jeg fort overveldet over hvor mye bra og kult og nytt som kom ut på løpende bånd. Det gikk ikke langt tid før spotify-lista 2013 ble opprettet og fyllt opp. Nå har vi allerede gjort unna 2/3 av 2013 og spillelista jeg opprinnelig startet på, har blitt mildt sagt oversett. Det fortsatte jo bare å renne inn med gode låter hele tiden og jeg tror vel at jeg har opprettet (og slettet igjen) ca. 20 lister til. Dere som har fulgt med litt her fra starten ang. mine skriverier om musikk og slikt, vet jo at jeg sånn grunnleggende er tilhenger av melankolsk, dyster, rytmisk og/eller sår musikk. I 2013 har melankolien måtte vike noe voldsomt, da den "nye" pop-musikken virkelig passer meg som fot i hose. Hånd i hanske. Skje i skje. Du tar poenget. ANYWHO! Jeg har da opprettet en NY spotify-liste, hvor jeg på ganske kjapp magefølelsesreaksjon har kasta inn 40 låter fra 2013 som jeg synes er ABSOLUTT verdt minst tre runder i øra dine før du gir de opp, ...

Siden august 2011 har min venn Erik drevet en liten kampanje for å få meg til å høre på Bendik, den fantastiske norske gruppa som ga ut sin debutplate i høst. Men det var ikke før i høst at det faktisk satt hos meg. Før var det fint og norsk og sånt, melankolsk og trist og litt vondt. Ikke noe mer. Så begynte lyset å blafre litt i mitt eget liv, var ikke sikker på om pæra gikk eller om sikringene var på vei ut. Men jeg prøvde litt Bendik, og det ble veldig VONDT å høre på. VELDIG. Samtidig ble det veldig nødvendig. Siden oktober har de vært fast inventar. Litt sånn egenterapi. Litt møte seg sjøl i døra. Litt vakkert norsk følelsesliv. De to, snart tre ukene jeg har vært tilbake på jobb har jeg startet med ny rutine. Etter jobb har jeg hatt Bendik med "Drømmen gjør meg ingenting på øret" på min tur fra Nydalen til Bislett. Det passer egentlig godt, for på veien fra Bislett til Nydalen, har jeg hørt på Thåströms "Beväpna dig med vingar". Dette er et pe...

I seks år jobbet jeg i en veldig kommersiell plate/dvd/spill-butikk (multimediabutikk, som de ville vi skulle si en stund), så jeg har fått crappy cder slengt etter meg omtrent og solgt noen av de mens jeg prøver å holde maska. Glad jeg ikke jobber med sånt lenger.

Er det ikke jævla toskete å fortelle meg at jeg kanskje kan like Puscifer når dere kun har EN eneste låt tilgjengelig, som i tillegg er fra en tribute-skive?