Livet

Jeg prioriterer jobb, trening, venner og søvn fremfor blogg. Rett og slett fordi det er bedre for meg akkurat nå. Sees!

Har fått tilbake lysten på perling. Først nå. Bestilte en pakke fra Hama i Danmark og har nå ca. 36 forskjellige fargenyanser. Men vi begynner sakte. Yahtzee, Lenore og Ghostbusters Nina Hagen

...mener jeg egentlig at jeg savner å dra på tur med den fineste kona; Konas lekre legger i museumskvartalet Konas lekre legger i nye sko Konas lekre latter i sollys  

På min "Starred"-liste på Spotify er det for tiden 2077 låter. De kommer og går. Nei. Det er ikke sant. Noen går. Mange kommer. En av de nyere stjernemerka låtene er Young Galaxys "Blown Minded". Låta er fra plata "Shapeshifting" som kom ut i februar i år. Jeg har ikke så mye peiling på Young Galaxy. Aldri hørt de før, egentlig. Så kom jeg over denne låta 17 august, via via via, og ble hekta. "Oh, I was born blown minded with an eye on oblivion" Det står beskrevet som indie rock/dream pop, jada. det er drømmete og indie, sikkert, hva nå enn indie betyr om dagen. Viktigste av alt er at med flott damevokal, nydelig produksjon og rolig bølgende lyd er dette en veldig, veldig digg låt. Ja. Digg. Kan høre på den i timesvis. Kunne. Har ikke gjort det. Men kunne. Om jeg fortsatt sovnet med musikk på, hadde dette vært en god låt å gjøre det til. At plata var påtenkt i nominasjonen til Polar Music Prize i Sverige, gjør det egentlig til en klar sak....

Hvem kan la vær å elske norsk dagspresse?

til og med når jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, tenker jeg.

Fredag for to uker siden skjedde det mest grusomme som har skjedd landet mitt i min levetid. En bombe gikk av i regjeringskvartalet og drepte 8 mennesker. Et vesen forkledd som politimann gikk i land på Utøya og skøyt ned og drepte 69 mennesker, 55 av de mellom 14 og 18 år. Mange andre ble skadet av skuddene hans. Mandagen etter møtte angivelig 200.000 mennesker opp i noe som skulle være et fakkeltog, men pga oppmøtet ble en rosemarkering istedet. Vi sto sammen på rådhusplassen, mine venner og jeg var blant de 50.000 første. Vi sto der med roser i været for alle vi har mistet og for alle vi skal hedre fremover ved å stå opp for menneskeheten. Da Eskil Pedersen kom foran mikrofonen og du hørte ekko av applaus og så roser i været overalt hvor du snudde deg, rant det tårer. Han sto der i svart dress og fremsto som en sterk, human, åpen leder av AUF. Bare få dager etter å ha mistet venner og medlemmer. Det anslås at 550.000 mennesker i Norge gikk i tog eller lign...

Jeg har hatt en fabelaktig helg. Uansett vær. Jeg dro fra jobb i fire-tida og var lettere frustrert. Skulle jo på Norwegian Wood og se Patti Smith. Men han vi skulle ha med oss, og som vi hadde billetten til, fikk vi ikke tak i fordi Telenor var...litt uheldig. Så min fru og jeg tok sjansen og trasket opp til hans bopæl, hvor han heldigvis var. Med pakket snippsekk og godt fottøy tok vi 20-bussen til MajorstuA for et par innkjøp og gikk videre til inngangen. Lang omvei for liten kø. Jaja. Vi begynte hele opplevelsen med å bli fly forbanna over bong-systemet der, at vi liksom allerede nå skulle vite om vi skulle ha rødvin eller øl, at vi måtte betale i bonger for å få mat, 20 kr pr bong osv. Men først etter et heftig bong-innkjøp skjønte vi at de stedene VI ville kjøpe mat, der tok de jo kontanter. Glans! Så sinna sinna sinna. Gikk fort over mens man sto med en kald øl og regnbyge over seg. Vi fikk med oss Nick Lowe som var akk så koselig. Jeg husker ikke en eneste låt. Men jada,...

Min første Norwegian Wood-opplevelse var i juni 1999. Sammen med to venninner dro jeg dit for å hovedsaklig se Bigbang og Faithless. Det var en av de beste konsertopplevelsene mine så langt, hadde vel strengt tatt ikke vært på så mange, men jeg var sikker på at Øystein Greni var det nærmeste vi kom Eric Clapton. Faithless, med Maxi Jazz hoppende og messende i neongrønn t-skjorte under en mørk jakke, var "the shit" og stemningen var topp. Plata som introduserte BigBang for de fleste Så var det 2005, hvor System of a Down, Tori Amos og Bryan Ferry skulle spille. Ikke hadde jeg råd til å dra. men så vanvittig lyst jeg hadde. Hadde det ikke vært for at jeg akkurat rundt juni 2005 hadde møtt min nåværende kone, hadde jeg nok vært mye mer trist for at jeg ikke fikk med meg Norwegian Wood det året. Året etter, 2006, drar min kjæreste og jeg til Norwegian Wood. Grunnet misforståelser oppklart så seint som i vinter, trodde i allefall begge to at den andre var superfan av Lou...

The Cure kom smått, men godt, inn i livet mitt i siste halvdel av tenårene (stort sjokk...), da kaoset var i hodet, kjærlighet og forelskelse hadde blitt snust på, og man plutselig skrev ting i dagboka som "det gjør vondt å føle" eller "jeg kommer alltid til å være alene". Jeg hadde en lidelse og The Cure hadde en...kur. Beklager, men det var for lett. Ti stykker rundt om i landet har nok publisert ganske like innlegg. MINST. Jeg hadde jo hørt " Friday, I'm in love " og " Just like heaven " på radio i de spede barn-til-tenårene, men en helg hadde jeg altså vært hos mamma. Ikke bare så jeg "The Crow" for første gang (vi snakker 1994, hvor mor og datter leier Forrest Gump og The Crow sammen), men jeg så også musikkvideoen til " Lullaby " på MTV som mamma hadde. Etter å ha sittet pal foran rulleteksten til The Crow og gjettet seg til at en av låtene man likte var The Cure med " Burn " (før internett var i a...

Overveldende forrige uke etter mitt innlegg "uff da". Jeg skrev det en ettermiddag, dro på besøk til noen venner og spiste middag og jeg husker jeg syntes det var litt skummelt at det var hele 39 stykker som hadde vært innom, 39 forskjellige hadde lest det innlegget. Normalt sett er det 9 unike lesere pr dag. Jeg kan nok navnet på alle 9. Så så jeg at Jo hadde lenket til innlegget på facebook og tenkte "da må jeg jo ha skrevet noe som var verdt å skrive da" og la meg til å sove. --- Dagen etter, kl 9:30, sender jeg melding til venninna mi og sier "Skitt. 39 lesere igår. Hittils 63 idag. Vanligvis har jeg 9 pr. dag. Skitt. Skitt". Kl 09:35 "75 unike lesere" Da får jeg tips kommenterer fra fine Holten at " Trur dette innlegget har fått nokre lesarar på morgonen i dag etter at folk som Elin Ørjasæter og Oda Rygh tvitra det opp att. Fortent." 4 timer senere hadde 152 forskjellige folk lest et innlegg jeg skrev. 6 timer sene...

Dette innlegget her har jeg begynt på sikkert 7-8 ganger. Men da jeg prøver å holde meg til relativt saklige utsagn, blir det fort vanskelig å publisere noe. Dette er tross alt et tema som ikke bare gjør meg sint, trist og lei meg, men også et tema som berører minst én kvinne i verden. Hver dag. Det er stor forskjell på hvordan dette foregår. Det foregår i krig, det foregår etter en fest, det foregår på vei fra punkt a til b, det foregår på det eneste stedet du følte deg trygg, og det foregår i alle land. Det som er felles for alle disse hendelsene, disse overgrepene, disse forbrytelsene er at de foregår fordi en mann mener han har lov. For 4 år siden ble en 15 år gammel jente utsatt for gruppevoldtekt av 4 stykker i et skur på Bogerud i Oslo. Hun gråt, hun ropte nei, hun prøvde å gjøre motstand. Allikevel mente disse fire at det ikke var noe galt med det de gjorde og tvang henne til å utføre oralsex på alle fire med vold og trusler. 2 år etterpå ble den ene av disse fire ...

Nei, ikke akkurat, men jeg får med meg noen "nye" låter nå og da, og det er fint å kunne dele de med deg. Kanskje blir det årets schläger for deg. Først ut; Sbtrkt feat. Sampha - Living like I do Denne var vel egentlig ute på nettet for 3-4 måneder siden, men for dere som er som meg, godt tips. God gammel UK Club groove, med spissede, slipte og polerte finesser som gjør dette til en låt med flott, sår vokal fra Sampha og rytme som absolutt gjør at foten beveger seg under pulten din der du sitter og prøver å jobbe. De prøver å selge det som dubsteppens fremtid. DBTBS! Det er bare finpussa fortid! Og godt er dét! - Jeg har endelig tatt hintet og hørt på James Blake. I en periode gikk jeg lei av å høre om artister som liksom skulle ta over etter Burial. Men du, Burial, hvem kan over det lzmlzmlzmlzm? Burial er enestående. Sånn er det. Ingen tar over etter Radiohead, Tool eller Miles Davis (ja, så bra mener jeg at Burial er, og det kommer mer fra den kanten). Åkke som...

"siden jeg lissom er søstra di og du er best og sånn. jeeeeeeess moro på skolen, jeg har ikke no å gjøre de neste 4 timene WOOOOOHOOO jeg kan jo skisse litt da må bare gidde først sølte kaffe på hvite toppen min nå er den brun" Dette er sånne små ting som gjør at jeg blir veldig blid og varm og hyggelig. Det gjør godt å ha en søster som henne, selvom man alltid har dårlig samvittighet fordi man ikke ser hverandre ofte nok.

Jeg greier ikke konsentrere meg om noe blogg-relatert, være seg tumblr eller blogspot, men uansett kan jeg jo si såpass; Jeg savner frokosten i Berlin, hvorfor er det ikke slik i Norge?  Spennende navn på god frokost  Deilig kaffe, holdt på å ta med koppen "Dracula" i sin helhet. Og selvsagt hører det til med filmnavn på frokosten da det er en gammel kino man spiser ved Også snakker vi ikke noe om at det ofte kunne ta gjerne to og tre timer fra du hadde kommet inn døra/satt deg til du faktisk hadde fått betalt og kunne gå, tross nesten tomme lokaler.

Fokuset mitt er mestedels andre steder. Som soling i hage, holde seg på jobb, oppta sosial aktivitet med venner som ikke lenger er altfor opptatt med kjæresterier og generelt ha det bra. Etter 10 dager i Berlin (Friedrichschain) og 5 dager med påskeferie, har vi faktisk hatt hele 4 dager hvor tven har vært AV. Hele dagen. Ingen serier, ingen switching. Men jeg er meget rastløs. Har f.eks. begynt på Karin Fossum-krim, Stephen King-grøss, Jonathan Franzen-mas og flau Elin Brodin-bok uten å fatte noen særlig interesse. Har blitt hekta på ymse spill på smartphone. Gjerne i bakery/mafia/farm-stilen og etter å ha innsett at jeg var hekta, sletta jeg allihopa. Nå har jeg radio og spotify som smartphone-underholdning. Jeg gleder meg ikke til noe. Jeg bare prøver å overleve. Innså at jeg ikke hadde hatt fravær fra jobb siden januar. Til ettertanke. --- I forbindelse med jule- og påskequiz jeg har styra med, sendte jeg ut en mail til alle som har deltatt på en av de eller begge, 29 stykk...

Det har tatt litt tid før Spotify har tatt inn denne gruppa, og fortsatt er ikke alt materiale klart. Jeg snakker om 16 Horsepower, det som ble til Woven hand. Jeg snakker om 16 Horsepower fantastiske cover av Leonard Cohens "The Partisan", med Bertrand Cantat (trist skjebne der i gården) på annen-vokal. Jeg mener...den beste coverlåta noen gang laget. Hvorfor? For når jeg hører Leonard Cohens versjon blir jeg sår, og takker for Leonard Cohens talent. Men fra første gang jeg hørte 16 Horsepower sin versjon, har jeg kunnet se krigens ofre reise seg fra bakken. Så sterk er den versjonen for meg. Nå har David Eugene Edwards en slik stemme, men gud så deilig. Og fælt. Og fint. Og grusomt. hør her; http://open.spotify.com/track/09synNImrmif6vUroPW7gv

Imorgen braker det løs, bli med, briljér og vinn flotte premier Påskequiz

trodde jeg ofte at jeg var schizofren. Jeg visste ikke hvor alvorlig en sånn diagnose faktisk var og mente at det at jeg hadde to smaker/to interesser/to favoritter som skilte seg sterkt fra hverandre betydde at jeg var schizofren. Litt som å si "jeg er schizofren, for jeg er både trist og glad på forskjellige tidspunkt". Jeg har lært nå. Og selvom introduksjonen her virker litt for seriøs, skapes dette innlegget av en ganske latterlig grunn. Siste to ukene har det vært to låter som har festa seg GODT på minne, og satt seg godt i DANSEBEINET. Ja, det er jo greit det, skjer meg støtt og stadig. Det er bare det at så stor forskjell mellom de to låtene det gjelder har jeg vel ikke vært borti på...iallefall ti år. På den ene siden har jeg falt pladask for Britney Spears sin låt "Till the world Ends". Skrevet av Max Martin, Ke$ha osv. Overprodusert til det er kvalmt, men når jeg hører låta sitter jeg faktik med hodet og digger. Jeg VET det er tacky, teit og ...

Helgen har gått mye bort til oppdatering av blogger jeg er med på/har. Jeg har en tumblr som ikke krever noen ting av meg. 99,8 % av det som er der er bilder, blant annet innenfor popkulturen. Filmer, band, skuespillere, musikere. Mye reblogs, altså ting som jeg har sett andre legge ut, og likt såpass at har lagt ut videre. 0,5 % av innleggene kan nok tolkes som NSF, da de inneholder nakenhet, sex og gore. Denne begynte jeg med i oktober 2008, den har 4,676 poster og som mye annet i livet mitt begynte denne med en klar idé, med et klart format som nå har flyti helt over av impuls. Her finner du den; Scrambled lives Tumblr nr. 2 har vært oppe siden januar, her legges det inn musikkvideoer innenfor sjangeren elektronisk musikk. Dance, breakbeat, IDM, techno, jungle, dubstep, drum n bass, mye kult, mye mimring. Den kan du se her; Electrical Beatings Tumblr nr. 3 ble startet av Maren i juli 2010, som etterhvert fikk selskap av Rohan, hvor de har lagt ut musikkvideoer hver dag s...

Jeg sier det først som sist; Legg denne til i favoritter, få den som feed. PÅSKEQUIZ 2011 - som plommen i egget.