Livet

Jeg har jo sutra et par ganger fordi jeg ikke føler noen leser bloggen. Men bestemte meg jo for å prøve en besøksteller slik at jeg kunne velge om jeg skulle fortsette eller la vær. Etter en måned ser jeg jo at jeg har hatt nesten 400 unike treff, 93,5 % av disse er fra Norge, så det er ikke så mange bomturer sånn sett. Det må kalles et godt nok tall for å fortsette. Takk for at dere følger med.

Jeg gleeeeeeder meg. Bare 3 måneder til.

Vi har egentlig bedt om det, ved å kjøpe en leilighet med hage som er vendt mot en hovedvei innenfor skjenkeringen. Nå har vi begynt å sove med vinduet åpent om nettene igjen, og kan til tider være litt for spennende. Som den gangen jeg våknet av fottrinn over plattingen og så at vinduet vårt ble dyttet opp. Heldigvis løp han bort når vi ropte til han. Her om natta begynte det å sive inn røyklukt, altså sigarettrøyk. Det skjer jo iblant, når naboen er ute og røyker f.eks., men nå var det veldig intenst. Så hørte vi noen som dyttet overende noen materialer som lå i hagen vår. Da snakker vi halvannen meter unna vinduet vårt. Så begynner jo adrenalinet å pumpe litt, og vi roper begge i kor "HALLO?!!", hvor en mer enn sliten stemme svarer tilbake "Hallo". Jeg tøffer meg litt og sier at det faktisk er privat eiendom og at hun som er der må gå vekk. Så svarer hun at hun bare måtte tisse, og at hun skal gå etter det. Så gjør hun seg ferdig, sier "beklager" og...

Igår fikk vi besøk på soverommet. Av den krabaten der. Jeg er normalt sett ikke den som grøsser av synet av insekter og sånne ting, men den der fikk meg til å sitte stiv på sengekanten en stund før jeg endelig summet meg og slo den. Største edderkoppen jeg har sett. Følte det kravlet over kroppen min de neste timene før jeg sovnet. Ikke bekymre deg over støvet, vi gjør ikke det.

Det er altså fotball-vm i Sør-Afrika i sommer. Egentlig lite interessant for meg. Men så leste jeg idag om VM-låta, som er et samarbeid mellom Shakira (hips don't lie) og en av min kjæres favorittgruppe fra alle årene hun var i Sør-Afrika, Freshlyground. Det er jo gøy!! JA! Hør på Freshlyground, de finnes på spotify. Men dette er vel den fineste låta i min bok, Nomvula (after the rain) Se også liveopptak av Ma'cheri, det er tross alt helg :D VM-låta kan du forresten høre her;

Dette var det som gjorde at hjertet slo litt fortere og jeg litt panisk skjønte at jeg faktisk skal gifte meg. Toastmaster leverte de igår, og idag skal vi sette oss ned og skrive navn og putte i konvolutt. Og så skal jeg sitte der med et sitrende hjerte og smile litt mellom slagene. Ganske lykkelig, litt nervøs.

I seks år jobbet jeg i en veldig kommersiell plate/dvd/spill-butikk (multimediabutikk, som de ville vi skulle si en stund), så jeg har fått crappy cder slengt etter meg omtrent og solgt noen av de mens jeg prøver å holde maska. Glad jeg ikke jobber med sånt lenger.

Er det ikke jævla toskete å fortelle meg at jeg kanskje kan like Puscifer når dere kun har EN eneste låt tilgjengelig, som i tillegg er fra en tribute-skive?

Kjæresten og jeg gjorde et hederlig forsøk forrige helg på å dra på loppemarked, noe vi alltid prater om når det ikke er sesong, og aldri får gjort når det er sesong. Lilleborg skole i lykkeligere dager Vi bestemte oss på fredag at vi skulle på loppemarked på Lilleborg skole. Tenkte at det var greit å komme dit i starten, så vi skulle legge oss i fornuftig tid fredag. Dessverre møtte jeg fredagspilsen, så det gikk ikke heeeelt etter planen. Lørdag morgen våknet vi. Jeg etter 5 timers søvn. Vi spiste frokost, dusja, kledde på oss og dro ut. Jeg med solbriller. Vi tok 20-bussen til Torshov, stakk innom Panduro for å fylle på Hama-lageret mitt, og så gikk vi for å finne loppemarkedet. Vi skulle jo bare ha sett hvor han med en lenestol over hodet kom fra, men neeeeida. Litt somling skulle til. Vel fremme ved skolen begynte jeg plutselig å kjenne at jeg kanskje skulle ha sovet mer og drukket mindre, men jeg bestemte meg bare for å smile. Smil smil smil. Porten inn til skolen var kans...

Da jeg endelig har bestemt meg for å ta det litt roligere på jobb (les: jobbe normale tider, ikke overtid) har vi plutselig fått tid til å gjøre viktigere ting. Vi har de siste dagene prøvd å bli enige om hva slags gifteringer vi vil ha. Vi hadde først tenkt oss titan-ringer, men det viste seg at dette var på vei ut og ikke noe gullsmeder i Oslo hadde inne lenger. Etter litt kikking på nettet bestemte vi oss for en tur til til Thune på Egertorget for å se på ringer og få en litt bedre idé om hva vi ville ha av kvalitet, bredde og design. Det er jo slik at om du får god hjelp i en butik, blir det lettere å finne ut hva du vil ha også. Samme gjaldt oss. Ekspeditøren hentet frem fire plater med forskjellige ringer, og vi kikket og prøvde i 5-10 minutter før vi ble enige om å droppe titanringer og heller gå for hvitt gull. Vi innså også at bredden vi hadde sett for oss på nettsider, ble for stor. Nå har vi altså nesten bestemt oss for hvilke ringer vi vil ha, og mangler vel bare å bli ...

På søndag snakket Tante Kaos  og jeg litt om nettlesere. Jeg får jo til støtt og stadig spørsmål og kritikk fra de mer datakyndige vennnene mine om min bruk av Internet Explorer til fordel for f.eks. Opera eller Safari. Sannheten er jo at jeg var en ivrig Opera-bruker, spesielt i jobbsammenheng var Opera best da den ikke var så begrenset som IE. Men etter mye om og men, har jeg på et vis greid å bli såpass venn at jeg bruker IE fast. Både på jobb og hjemme. Mye fordi det er enklere å ha likt 'system' på jobb- og hjemmepc, og fordi IE har blitt bedre med tanke på feeds. Men var vi i mindretall som IE-brukere? Er vi virkelig alene om å være så 'trege'? Min besøksteller på bloggen her gir meg statistikk hvilke nettlesere og operasjonssystemer mine besøkere har, og der så jeg at vi langt ifra var alene. Nå er vel IE standard på windows-pcer, men allikevel...av 190 unike brukere er det altså litt over halvparten som bruker IE. Men det jeg er mest nysgjerrig på er hvem ...

Jeg har faktisk ikke sett Star Wars. Jeg har et tidlig barndomsminne om Darth Vader, men har aldri sett en eneste Star Wars-film fra begynnelse til slutt. Dette er noe som har forårsaket mange reaksjoner blant mine tidligere og nåværende venner. Allikevel har jeg klart meg gjennom livet. Og en dag skal jeg se Star Wars. Men bare de tre første. Eller de tre siste. Spørs hvem du spør. Reaksjonen jeg får når jeg sier jeg ikke har sett Star Wars, er litt lik den jeg får når jeg sier at jeg ikke likte Pulp Fiction også. Eller når jeg sier at jeg synes Pirates of the Caribbean var teit. Eller at jeg ikke er noe fan av Disney-filmer. Men før jeg var 15, hadde jeg sett "Blikktrommen", "Apocalypse Now!", "Hjortejegeren" og "Das Boot". Filmer jeg tross alt synes er mye viktigere enn de ovenfor. For noen med MIN smak. Fordi det er lov.

"Caroline er veldig ulik meg, hun virker jordnær og ordentlig. Jeg er ikke sånn, jeg er mer sånn down to earth." - Thea Bråten Christensen.

This Mortal Coil, del 3: I 1991 kom den tredje, og siste plata ut med This Mortal Coil. Den het "Blood" og inneholdt 21 spor. Her har du en vakker versjon av Chris Bells "You and your sister" sunget av Kim Deal (Pixies/The Breeders) og Tanya Donnelly (Throwing Muses/The Breeders/Belly), en utrolig deilig versjon av Emmylou Harris sin "'till I can gain control again" og en flott tolkning av "I come and stand by every door", med tekst fra den tyrkiske poeten Nazım Hikmet. Men her velger jeg meg Caroline Crawleys tolkning av Syd Barretts "Late Night": This Mortal Coil "Late Night" If I mention your name Turn around on a chain Then the sky opens up for you When we grew very tall When I saw you so small Then I wanted to stay with you

This Mortal Coil, del 2: I 1986 slapp This Mortal Coil ut skiva "Filigree & Shadow" som inneholder hele 25 spor, hvorav 13 er instrumentale. Sier seg selv at her er det også mye flere godbiter å velge mellom. Det føles som om jeg skal velge ut en av mine beste venner, og at jeg samtidig vil skuffe og såre de andre. Jeg kan gå måneder uten å høre på This Mortal Coil, men siden det engang var en så viktig del av livet mitt, en trygghet, et emosjonelt teppe, sitter det litt lenger inn i sjelen. Hvert strøk på cello, hvert trykk på en tangent gir meg gåsehus. Du har en sår tolkning av Van Morrisons "Come here my love" som nesten river meg i biter, du har en flott tolkning av Gene Clarks "Strenght of Strings" som fikk meg til å kjøpe en Gene Clark-skive (anbefales), en ny Tim Buckley-tolkning "I must have been blind" sunget av Dead Can Dances Brendan Perry. Bra bra bra. Jeg ender dog på en Colin Newman-låt. Jeg så "Nattsvermeren" ...

Dette blir en såkalt tredelt oppgave. Her følger del 1: De fleste har vel fått med seg This Mortal Coils fantastiske versjon av Tim Buckleys "Song to the siren": Men det romsterer mye misforståelser ang. denne versjonen. Noen mener det er Cocteau Twins, noen mener det er soloprosjekt til Elizabeth Fraser, vokalisten i Cocteau Twins, mens det altså i virkeligheten er This Mortal Coil, et fantastisk musikk-kollektiv hvor Elizabeth Fraser var en av deltagerne. Initiativet ble tatt av Ivo Watts-Russell som også var grunnleggeren av plateselskapet 4AD (TV on the Radio, Blonde Redhead, Bon Iver og norske Serena-Maneesh er for tiden signet til 4AD, mens noen av de første artistene på selskapet var Dead Can Dance, Bauhaus og Cocteau Twins). Bla bla bla. Det ble gitt ut 3 plater fra This Mortal Coil-prosjektet; - It'll end in tears (1984) - Filigree and Shadow (1986) - Blood (1991). Om lag halvparten av sangene var NYDELIGE coverversjoner av andre, mens resten var vak...

3. juli 1999, under en konsert i Italia, kollapset Mark Sandman på scenen og ble snart erklært død som følge av et hjerteattak. Dette var slutten på den 10 år lange historien til bandet Morphine, hvor Mark Sandman var frontfigur, vokalist og bassist. Dana Colley spilte baryton- og tenorsaksofon, og sammen med to til utgjorde de bandet Morphine (etter Morpheus, drømmeguden, ikke morfin). Det ble totalt 5 studioalbum, medregnet "The night" som ble utgitt etter Sandmans død. Jeg oppdaget dessverre ikke Morphine selv før jeg plukket opp "The Night" på en butikk i 2000, men har blitt så glad i de at jeg har spandert på meg alle platene i ettertid. De har fått stor inspirasjon fra jazz, blues og rock, uten at det blir for 'høyt'. Dette er mer for de som vil ha noe fet musikk å høre på mens de har lav belysning i rommet og noe godt i glasset. Nattmusikk. Med eller uten partner. Det er sensuelle låter, det er ensomme låter og det er sinte låter. Pluss noen låter...

Det var slutten av oktober 1998 (eller var det 1999?). Maria K., Øyvind og jeg tok toget til Gjøvik for å være med Stian og Markus på halloweenfest til folk vi bare kjente til via en chattekanal på mIRC. Øyvind og Maria K. snakket ikke sammen, og det gjorde hele togturen rar. Vi møtte Stian og Markus på Gjøvik togstasjon og satte oss i bilen. Så var det igang med kjøreturen. Det var mørkt og kaldt og jeg måtte sitte i midten i baksetet fordi...Øyvind og Maria K. ikke pratet sammen. Vi kjørte langt og lenger enn langt, og når jeg så et treskilt i veikanten hvor det sto "Ødegaard" følte jeg at jeg hadde nådd the point of no return. Vi steg ut av bilen og sto nå nølende med bager og soveposer i hendene, før noen åpnet døra og ønsket oss velkommen. Vertinnen sier hun heter Kjersti, men at vi bare skal kalle henne Bindi. Jeg møtte en gutt forkledd som frihetsgudinne og en gal professor. Inne i huset var det enda flere fjes og kropper jeg ikke kjente særlig mye, og det ...

Malcolm Middleton (fra Mogwai) og Aidan Moffat slo seg sammen under navnet Arab Strap og i 2001 ga de ut en plate som het "The Red Thread" Låten "Love Detective" begynner som en koselig låt hvor du en fyr forteller en historie om hvordan han og kjæresten forsov seg i dag tidlig og hvordan hun hastet ut av huset, mens han ble igjen. Etterhvert som vi hører hans fortelling skjønner vi at ikke alt er helt peachy keen. Jeg liker låta kjempegodt, men jeg blir alltid litt kvalm av teksten. Er vel det at man selv har kjent på følelsen å "snoke" i kjærestens saker og finne ting man ikke ville vite. Det er en følelse som godt kommer frem i låta. Godt artisteri rett og slett. Anywho. Låta er tilgjengelig på spotify her: http://open.spotify.com/track/1Qgyc7jv9NBCoNC4HJi1rY Se video her. Aidan Moffat har filmet videon selv.

Ingen vits i å benekte det, jeg liker meg best i byen når det er påske. Da har "alle andre" dratt sin kos, og Oslo blir litt bedre å puste i. Denne påska har det vært mye god mat, drikke og selskap, mye "Criminal Minds" og perling. Og to ganske lange gåturer hvor vi har vært på oppdagelsesferd i eget nabolag. Anbefales. Dette huset fant vi langs det Arnljot Gelines vei. Ingen kan eie meg - Ikke alle kan like deg Dette klistremerket lyste fra en lyktestolpe langs Ekebergveien, i bakgrunnen skimtes Gamlebyen gravlund I middelalderparken var det mange vårtegn (les: turvenninner som prøvde å få i seg litt sol, gress som sakte blir grønt og ikke et fullstendig islagt vann)

Jeg er utrolig glad i Bruce Springsteen, mye av Springsteen er forbundet med fattern, som hadde mye Springsteen på vinyl da jeg vokste opp. "The River" og "Tunnel of love" var plater han til og med hadde kjøpt på cd. En av mine aller største favoritter er "Thunder Road", men artig nok er det altså ikke Springsteens versjon jeg elsker mest. I 2006 ga Bonnie Prince Billy og Tortoise ut ei skive hvor de covra låter fra Elton John, Richard Thompson og Bruce Springsteen, blant andre. Plata het "The Brave and the Bold" og versjonen av "Thunder Road" som finnes på denne plata er noe av det fineste som finnes. Den viser virkelig hvor sår og øm handlinga i teksten egentlig er. For noen år siden var jeg hjemme hos fattern og hjalp han med noe kjøring av skrap til skraphaugen. På radioen i bilen hadde de et program om "Thunder Road" og såklart ble BPB/Tortoises versjon spilt. Jeg skrudde opp lyden betraktelig, og vi hadde vinduene nede...

R.E.M. og jeg har ikke vært venner på flere år, men jeg har alltid satt pris på Michael Stipes stemme. Jeg begynte jo med å høre på "Drive" som var på Absolute Music 6. Så ble det jo "Loosing my religion" og "the one I love". Jeg kjøpte også "Monster" da den kom ut. Pga "Bang and Blame", jeg hata jo "What's the frequency, Kenneth". Kjøpte også "New Adventures in Hi-Fi" 2 år etterpå, pga et svensk program som spilte "E-bow the letter". Nydelig låt med Patti Smith, forresten. Men så begynte jeg å rote litt i I.R.S.-tida. Og fant andre skatter som var litt mer "friske", og ikke så perfeksjonerte. Blant annet ble jeg veldig glad i "Maps and Legends" fra Fables of reconstruction". Men mest glad i alle R.E.M.s låter fra I.R.S-tida er jeg i "Crazy". Låta kom ut i 1985 som b-side til singelen "Driver 8", men fortjener virkelig sin egen plass for alle flotte tenåri...

Ani DiFranco. Som lesbe siden jeg var 7, og åpen lesbe siden jeg var 19, har jeg selvsagt hørt på Ani DiFranco. For lesber i min generasjon tror jeg det nesten er obligatorisk. Jeg har derimot ikke falt så på trynet som så mange før og etter meg har. Men jeg er glad i henne. Ani DiFranco var bare enda en jente med gitar og tekster som kunne tolkes i alle retninger. Men så så jeg den 112 minutter lange dokumentaren "Render", hvor vi følger Ani DiFranco, bandet hennes, turneen hennes og jobbinga med plateselskapet gjennom 2000 og 2001. Da ble plutselig Ani DiFranco noen som skilte seg kraftig ut, hun var et levende menneske som alltid smilte og var engasjert, hun var sterkt aktiv i å bevare og restaurere området hun kom fra (Buffalo) og hun viste seg også som en som gjerne deltok i andres kamp mot urettferdighet. Så prøvde jeg litt igjen. Mitt favorittalbum er dobbelplata "Revelling/Reckoning" fra 2001. Jeg kjøpte den på impuls, og jeg hørte på den ekstremt mye på t...

Annika Norlin/Säkert!/Hello Saferides frontfigur og Anna Järvinen avsluttet svenske musikkprogrammet "Musikbyrån"s årskavalkade i 2007 med sin tolkning av Kleerup/Robyns låt "Every Heartbeat". Såvidt jeg vet er ikke denne å få tak i digitalt eller fysisk som låt, men videon ligger jo ute på youtube. Se og nyt.

Jeg bare gjengir engelskstilen jeg skrev i 1996, emnet i stilen var "Somebody I know" og vi kunne skrive om noen vi kjente eller noen vi så opp til. Jeg skrev om Suzanne Vega: Suzanne Vega I guess I like her mostly for her warmth and the personal and intimate style. Her songs are beautiful and simple, and she has a voice that feels safe in a way. The best part is her lyrics. She has made 5 records, the last one came out last week. But I haven't heard any songs from it yet. I have 2, nearly 3 of her records. They are "Solitude standings", which became her big breakthrough in 1987, "99,9 F" which were published in 1992. The last I have is her debut "Suzanne Vega", but the cassette I have has been recorded real bad so I have to buy it on cd when I can find it. [lærers anmerkning: "Ask in the music shop"] Her debut is the best even if the recording was bad. At first all of the sounds sounded the same, then I began to try writ...

I går hadde vi besøk av ei venninne som begynte å snakke om The Cranberries. Jeg var 13 år da "Zombie" ble en monsterhit for Dolores O'Riordan og hennes tre bandmedlemmer i The Cranberries. Jeg digget låta veldig, hadde for lengst følt på den urettferdighetsfølelsen som følger med tenårene. Så kjøpte jeg plata, og "Zombie" ble mer en plage for meg. Platen "No need to argue" var stappfull myke, poetiske, melankolske og drømmende låter fra Irland, og jeg fikk et forhold til hver eneste en, satt foran stereoanlegget og sang med tekstheftet i hånda. Jeg bare nevner "Ode to my family", "Dissapointment" og tittelsporet "No need to argue". Men favoritten min på denne skiva blir den litt tyngre "Ridicolous thoughts". Du kan høre den på spotify: The Cranberries "Ridicolous Thoughts"  eller se videoen nedenfor. Legg merke til den fabelaktige introen hennes, og forøvrig, om du ser videon, legg merke til Eli...