Livet

Jeg er så utrolig glad i statistikk og grafer og sånt. Helst meningsløse sådanne. Mer unyttig informasjon, jo bedre. Og så er jeg jo så utrolig glad i musikk! Disse lar seg heldigvis kombinere. Det har tidligere vært innlegg hvor lastfm.com har blitt trukket inn, og det er jo ikke uten grunn. Siden januar 2005 har jeg hatt en konto der, og der har jo all musikk jeg har hørt på digitalt blitt registrert. På godt og vondt. Jeg kan finne ut hvilken sang jeg hørte på 16. mars 2006, klokka 16:45. Første sangen som er registrert der er El-P med "Dead Disnee", 14. februar 2005*, kl 21:52. El-P "Dead Disnee" er fra plata Fantastic Damage, og for meg å oppdage denne skiva var en sånn...skikkelig god, ordentlig musikkopplevelse. Jeg hadde ikke hørt denne sjangeren før med et sånt alvor og bra tekst og alt var bare wow. Def Jux, selskapet til El-P, er nå lik kvalitet i min bok. Jaja. Mye har forandret seg siden 2005 når det kommer til hvordan jeg hører på musikk. I...

For et tiår siden dømte jeg folk etter hva slags musikk de hørte på. Om de nevnte at favorittbandet var Westlife, Korn, Britney Spears eller Nick Drake, satt jeg folk lett i en bås. Lett. Så begynte jeg å jobbe sammen med en haug med mennesker som var rundt min alder, og over middels musikkinteressert, og innså at DE dømte meg, slik jeg dømte andre. Fordi når JEG ble spurt om mine favorittartister, nevnte jeg jo ikke f.eks. det sære goth-bandet som kun ga ut én cd i 1987, eller den tjekkiske jazz-duoen som hadde sin storhetstid fra 1967-1970. De årene jeg jobbet der, var det mange folk ut og inn dørene, om jeg teller alle navnene kommer jeg nok til 50+++. Om jeg anser at jeg faktisk gjorde innsats for å bli kjent med 90% av de, kan du jo bare tenke deg hvor mange tips, øyeåpnere og nye favoritter jeg fikk. Jeg slutta også å dømme andre for musikksmaken. Trodde jeg. Til idag. Da jeg tok meg selv i å igjen dømme noen etter musikksmaken. Jeg er nemlig medlem på lastfm.com, og ha...