Livet

Noe av det jeg liker best å gjøre for å koble ut er å spille. Konsollspill. Playstation. Du vet. Jeg har vært en ivrig spiller i snart 20 år, siden jeg fikk en Sega 16-bit i julegave fra mamma og hennes daværende kjæresten.  Dette er egentlig ikke viktig. Men jeg har med selvinnsikt og tiden innsett at jeg er en aggressiv spiller. Lite taktisk. Hack 'n' slash. Er det rollespill velger jeg alltid den som bedriver nærkamp. Sverd. Helst to. Fordi blokkering er kjedelig. Når jeg virkelig står fast ved et oppdrag, og har prøvd både en og to og femtisju ganger blir jeg EKSTREMT forbanna og lar spillet være i fred i en stund.  To måneder eller seks måneder eller ett år senere tar jeg frem spillet, og oppdraget som forårsaket så mye frustrasjon sist gikk glatt på første forsøk.  Såvidt jeg forstår er vel dette en ganske vanlig måte å løse ting på. Å legge det fra seg litt, ta noen skritt tilbake og vurdere situasjonen på ny. Se det fra andre sider. Låse opp hjernen og ...

For to år siden  skrev jeg et innlegg  på en gammel blogg ang. spill-releaser jeg gleda meg til i løpet av høsten 2008. Spillet "Alan Wake", som er nevnt nederst, ble først sluppet i mai i år, altså halvannet år etter den gangens satte dato oktober 2008. Jeg fikk det i postkassa i går. Jeg har altså ventet i to år, og når play.com endelig satte ned prisen til 180 kr, var jeg rask på labben. Igår spilte jeg altså første kapittel i spillet, og jeg liker det. Jeg er ikke skuffa, selv om jeg har hatt skyhøye forventninger. Dette skulle jo tross alt bli xbox360 sitt svar på "Heavy Rain" til PS3 (nei, det ble ikke det). Det er Stephen King. Det er Twin Peaks. Det er Condemned. Det er Silent Hill. Det er Roy Orbison. Det er Max Payne. Dine våpen mot fiendene er lys og skytevåpen. Da jeg så en demo ble jeg skeptisk som fy, fordi fleste tilfeller pleier disse tingene å suge når det kommer til kontroll. Men det funker. Om du spiller på den letteste vanskelighetsgraden...

Til sin 30-års dag fikk min kjære et brettspill i gave av noen venner. Jeg jubla ikke høyt for det, akkurat. Men synes det var hyggelig at hun noe hun var glad for. Det var helt vanlig at hun inviterte til, eller dro bort til venner for å spille dette spillet og prøve å vinne. Etter at hun fikk spillet til odel og eie selv har det vært mas fra ende til annen om dette "dumme" spillet. Så for en drøy uke siden sa jeg "Ok". Hun jublet og skrek og hentet spillet at once og satt det opp, samtidig som hun ivrig forklarte reglene. Den kvelden ble det fem omganger. Jeg vant ikke. Men jeg ble hekta. Totalt hekta. Dagen etter spilte vi to runder, og jeg VANT. Helt hekta. Det er et fantastisk spill, og jeg vil egentlig spille det HELE tida. Både den amerikanskje versjonen, skandinaviske og europeiske. Om og om igjen. Jeg elsker tog-vogner. Og jeg elsker å vinne. Har du også lyst på et brettspill som faktisk er lett å lære, og totalt uforutsigbart, anbefaler jeg deg å kjø...

Jeg fikk min venns gamle Nintendo DS for tre måneder siden. Kjempesnilt, synes jeg. Jeg blir også "matet" med spill han eier og synes jeg bør spille. Kjempesnilt, synes jeg. Også går jeg gjennom eldre blader, f.eks. Spirit, Natt&Dag, GameReactor osv, og ser på anmeldelser av DS-spill som er 1-4 år gamle. Så sjekker jeg innom ymse nettbutikker og kjøper spill med positive anmeldelser hvis prisen er dugandes. Siste kjøp ble: "Hotel Dusk", kr 199 på zailor.no; Nå har jeg brukt sikkert 13 timer på det, og det er ofte jeg blir frustrert og oppgitt og synes dialogen er et mareritt, fordi du kan ikke bare spole gjennom det, men så ser jeg plutselig på grafikken, hører på musikken og blir rolig. Grafikken er super. Blyant-tegninger med fargebakgrunn. Da spillets hovedperson tar på seg rollen som en slags etterforsker av hotellets (og dets gjesters) mange mysterier, tilhører dette krim-sjangeren. Måten du beveger din figur på er perfekt, som vist på bilde nedenfor, fører...