Livet

Da jeg var halvveis i tenårene fattet jeg veldig interesse for mer elektronisk musikk. The Chemical Brothers, Leftfield og Prodigy hadde allerede gjort seg bemerka, men iblant fikk jeg nyss om noe mer. Dette var jo fortsatt lenge før man bare kunne slå opp en låt i et program på pcen og få opp hundre andre anbefalinger. En sommer var jeg på besøk hos fetter i Oslo og han hadde fått tak i en cd med Future Sound of London (FSOL) som het "Dead Cities" (utgitt i 96), fra før av var FSOL bare kjent for "Papua New Guinea" for meg. Denne plata derimot hadde en atmosfære som halvveis skremte, halvveis fascinerte. Den var utrolig vakker, men allikevel kald og død. Jeg elsket det. Spesielt "My Kingdom". En desidert favoritt. Det er et nydelig, grått stykke musikk for deg som ikke liker elektronisk musikk. Så mye fint man kan gjøre med maskiner, eller hva? Spotify lar deg høre på låta her; http://open.spotify.com/track/7mB5AgvBYc6QasgzTxrugB Det kom ut en video t...

Ikke kan jeg huske hva han heter, men det var iallefall en gutt på LJ som mente at Martin Grech var noe jeg ville like. Jeg var mye flinkere til å høre på tips da, så jeg sjekket ut noen mp3-filer med Martin Grech. Og ble slagen. Vidunderkid fra Malta, 19 år gammel da hans debut-plate "Open Heart Zoo" kom ut i 2002. Sang med alle følelsene på utsiden. Chris Martin er ingen sammenlignet med han her. Alt gjør vondt og godt på samme tid. Han synger ikke bare med hele munnen åpen, men hele halsen, alt åpner seg og sprer seg. Da var jeg avhengig av å ha det vondt, og han var helt riktig. Så var jeg avhengig av å være trist. Og han var helt riktig. Og nå, hvor alt er mer balansert enn noe annet i livet mitt, bringer han bare skjønnhet med debutplata. Men jeg vil gjerne ta for meg spor fire, "Tonight". En melankoliker med saksofon, regn og strofer som "I wish I could climb over my own fences". Hør da vel; http://open.spotify.com/track/0E0bTGUqcjL04SVCIyea...

Igår fylte jeg år igjen. Denne gangen var det 29 jeg skulle feire. I gave fra kjæresten fikk jeg manualer i tre forskjellige vektklasser, og Bioshock 2 til xbox. Mye håndarbeid i sikte :) Etter jobb møttes vi på Grønland for å spise middag. Vi hadde lenge tenkt oss på Østkantfolk i Heimdalsgata 37, men det har liksom aldri blitt slik. Nå hadde vi til og med bestilt bord. Ikke at det var nødvendig, men det er jo litt stas. Positivt inntrykk fra første stund. Vi fikk servert en kurv med utrolig godt brød mens vi så på menyen, og så bestilte vi hver vår øl (54 kr for 0,5 Frydenlund fatøl) og en akevittplanke til forrett på deling. Planka besto av: 2 sorter akevitt, bøkling, røkt hval, akevitt & urtegravet røye, skigardspølse, røkt reinsdyrshjerte, rømmesaus og Rendalsflatbrød Deretter fikk kjæresten servert dagens, som på mandager er Finnbiff med tyttebær og poteter (håndskrelte). Og jeg gikk for elgfilet med med ragu av sopp og løk, tyttebær chutney, viltsaus tilsmakt solbær og pa...

... Pearl Jam og Romerike Folkehøyskole-innlegget; Kontaktet selvsagt Romerike Folkehøyskole ang. stykket. Det het altså "Agnus Dei", ble regissert av Siri Dannevig, og Anders Borchgrevink spilte "Jonas".

På det meste har jeg hatt ca. 1300 cder i samlinga mi, jeg tror jeg nå står igjen med 8-900 stk. Men det starta jo et sted. Min tante, la oss kalle henne tante T, er ca. 15 år eldre enn meg. Da jeg var liten, følte jeg at vi hadde veldig god kontakt, og hun var litt heltinnen min i en verden som var litt kaotisk og usikker. Jeg husker at jeg satt på rommet hennes hos mormor og morfar, og så på platecovre med Eurytmics, og at jeg syntes det var kjempestas. Pappa hadde bare en cd med de, men det var en cd jeg syntes var finere enn de andre. Da jeg fylte 6 år, hadde tante T kjøpt Eurythmics sin 1983-skive "Touch" til meg. Veldig stas, men uansett, det ble da min aller, aller første cd-plate. Der startet samlinga mi, og på mange måter var det det store kicket på musikk-interessen også, herregud, nå fikk jeg jo EGEN musikk!! Det har blitt mye Eurythmics etter det, og en stund hadde jeg vel alle albumene både på cd og vinyl. Men det har roet seg, ikke alle gamle helter som elde...

Til tross for at jeg var en snill unge på barne- og ungdomsskolen som alle trodde bare satt stille i hjørnet og holdt kjeft, har jeg vært involvert i følgende hendelser som ikke helt passet scenarioet: Da jeg på barneskolen holdt utkikk, mens tre andre i klassen min stjal skolemelk (samtale med lærer) Da jeg hadde med pyton-blader og iskalde grøss på skolen (samtale med lærer) Da jeg og tre andre hadde bølleringt til de kjipeste jentene i klassen (samtale med lærer) Da jeg fikk snøballmelding etter å hatt internt snøballkrig med Rune (signering av snøballmelding) Da jeg holdt fast ei jente som var ett år yngre enn meg mens ei annen jente i klassen min dytta til henne med ei jernstang (megling og samtale med alle involverte) Da jeg ble ertet av Per-Kristian, datt ned halvannen meter fra en steinkant og landet på små glass-skår. Jeg forsvarte Per-Kristian, og det dovnet hen. Da Kim skulle benytte sjansen til å erte meg, og kastet en frossen barkebit i ansiktet mitt. Fortsatt et 3 c...

Vi var vel 16-17 år gamle, og var enda engang i Oslo for helga, denne gangen for å besøke storebroren hennes som hadde fått "ny, feeet" leilighet. Broren var 10 år eldre enn oss, superpen og utrolig lett å prate med. Allikevel var det litt nervøst å være med, for jeg var jo liksom ikke kul nok til å være i hans selskap. Vi går opp til tredje etasje, og når døra åpnes hører jeg musikken såvidt. Jeg har et klart bilde av dette i hodet mitt: - Det er en høy leilighet, stukkatur, hvitt tak. Gangen er kanskje 2,5-3 meter og på enden er det inngang til stua. Jeg tar av meg skoa mine, og går forsiktig inn, følger etter venninna mi, mest av alt er jeg forsiktig for å få med meg hver tone i sangen. Rett før vi krysser dørterskelen, hører jeg en mann synge"Oh God, I feel for you, oh God, I feel for you" og så er jeg inne i stua. Til høyre er sofaen og bordet, og jeg står bare i halvt svime. Sola skinte gjennnom persiennene og vi kunne se jernbanelinjene bare par hundre met...

Det er vanskelig å ikke bli personlig når jeg skal prate om Prince. Musikeren Prince. Har så mange gode minner med hans musikk. Da alle ni-digga Michael Jackson og Madonna, var jeg først og fremst Prince-jente. Mye skyldes nok det at jeg omtrent fikk "Purple Rain"-plata inn med morsmelka, men...for meg har han alltid stått for en mye større kvalitet enn f.eks. Michael Jackson eller Madonna, da han ikke bare er ARTIST, men også MUSIKER. "Purple Rain" er en klassiker i seg selv fra første til siste låt, denne plata trenger ikke mer oppmerksomhet da den står så fantastisk fint på egne ben, et mesterverk! Men...i 1986 kom filmen "Under a cherry moon" ut, med Prince i hovedrollen og med Prince som artist på hele soundtracket, som også ble behandlet som en egen plate. Hele plata er fantastisk deilig å høre på, men best av alt er da siste-sporet, den nydelige balladen "Sometimes it snows in April", som handler om venner og kjære man har mistet. F...

Å være 16 år, inneslutta og relativt sikker på at man var lesbisk på Jessheim var ikke så greit. Jessheim kan du egentlig bytte ut med hvilket som helst sted i verden, for akkurat det er ikke greit noen steder når du har nok av andre ting å tenke på som er pålagt av hormonene dine. Vi hadde fått internett hjemme, og jeg fant fort ut at mIRC var et bra program. I løpet av kort tid hadde jeg funnet chatte-kanaler for lesber i blant annet Canada, og i Maryland, USA. Chatting var ingen fare på den tiden i følge media, og jeg kunne sitte i timesvis og chatte om all usikkerheten rundt det å være lesbisk og tro jeg var alene i Norge om akkurat dette, med da litt eldre jenter et helt annet sted som sa det var greit, og lo litt og tenkte "jaja, ungdommen nå i dag". I allefall. Ei jeg fikk god kontakt med, og som fungerte litt som rådgiver for meg, kalte seg for Kira. Hun sendte meg til og med en kassett, mixtape, med Kira's Favourites. Og her var låta "Feelin' love...

Den 15. august 2001 mottok jeg en pakke i posten med en mixtape fra ei jente jeg da ikke hadde møtt før, men som jeg hadde chattet mye med på mIRC. Det var en skikkelig kul kassett. Var mye der som jeg hadde hørt om, men ikke giddi å hørt på selv. Denne kassetten åpnet foreksempel opp øynenen mine for Mogwai, Spiritualized, Six by Seven og Clinic. Jeg har funnet alle sangene på spotify, med unntak av tre stykker. Her, du kan få høre på hva jeg synes var nytt og kult da for ni år siden: spotify:user:monsebakken:playlist:51wNyFFUARzRUjj2HqFwsw

Ellevte innlegget og fortsatt ingen kommentar på disse "låter å like"-greiene, men sta som jeg er, gir jeg det fire forsøk til før jeg gir opp. I 2006 ga barndomsvennene John Engelbert og Oskar "Ossi" Bonde ut sin første skive. Den gikk meg totalt umerket forbi. Regnet bare med at det var tull å høre på disse. Allikevel...en dag begynte jeg å høre på skiva...den surret og gikk i bakgrunnen, og så kom bonussporene "Risky Business I" og Risky Business II". Når del 1 kom var det en typisk herlig adrenalin-låt som bare sparka løs og reiv av videre i 2 minutter og 14 sekunder. Så..kom del 2. Samme låt, bare mer i stillferdige country-ballade preget. Sårt og desperat. I love it!! Jeg får aldri med meg teksten. Ikke heller viktig. Får med meg strofen "I can't take it no more, I fell asleep on the floor". De fungerer perfekt som en tosomhet. Du får i gang adrenalinet og slår i lufta og knurrer mot himmelen og vrir ut frustrasjonen. Og så få...

Etter en flott kveld og sliten natt som har flytet over til morgen, har jeg greid å karre meg til et trikkestopp hvor det står at neste trikk kommer om ti minutter. Jeg aner ikke hvor jeg er, jeg aner ikke hvem sin leilighet jeg akkurat har gått fra. Jeg vet bare at nok er nok, og at jeg må få litt søvn. Så kommer trikken. Jeg har aldri vært våken så tidlig at jeg har tatt første morgentrikken. Det er deilig. Det er bare meg og den kvinnelige trikkeføreren der. Finner et sete med passende avstand til førerbua, og lener meg mot vinduet mens jeg putter proppene i øra og setter på play på discmannen. Sola er på vei opp, det er bare hundeluftere og drosjesjåfører ute nå. Lufta er frisk og sommeren er vel her for fullt om en måned. "Firesuite" med the Doves starter og jeg føler for første gang hvor usannsynlig deilig den er. Morgenstemning anno 2003- Spotify:  http://open.spotify.com/track/0VNZCqwaPxzWPRX2HI4jrR (Doves sin plate "Lost souls" er fra 2000, hendelsen...

Jeg er virkelig stolt av at vi har Bel Canto på vår samvittighet som musikk-nasjon. Bel Canto var et flott innspill, et bra band og Anneli Dreckers videre krumspring har også hatt kvalitet. Som de fleste andre tweens, ble jeg lett fascinert av det litt mystiske, trolske. Vampyrer og magi og tåke og alt sånt. Da Bel Canto slo gjennom på ordentlig med "Shimmering, warm and bright", var jeg helt på tuppa, som det heter. Men jeg synes du skal glemme den litt. De TO (!) låtene jeg skal anbefale idag får meg alltid til å tenke på en amerikansk c-film i thriller-sjangeren. "Intravenous" er til scenen der de har kommet seg vekk fra the bad guys etter mye slit og blod og faenskap, og nå sitter de bare i stillhet i bilen og suser langs veien mens dagen såvidt har startet. "A shoulder to the wheel" spilles under jakten, da vår helt/våre helter blir jaget av the bad guys, og vi sitter i spenning og håper det går bra. Innbiller jeg meg. Låtene heter "A shoul...

Jeg var tenåring på 90-tallet, så selvsagt har jeg et forhold til Pearl Jams plate "Ten". En stund var det nesten et religiøst forhold, men det har begynt å gå over nå. For sånne som meg blir ingen fest for dårlig om Alice in Chains, Pearl Jam, Soundgarden og lignende blir spilt. En av fordelene med å gå på skole bare et par kilometer unna Romerike folkehøyskole var at en del av pensum besto av å se teater som avgangselevene hadde satt opp. Selv om jeg ikke husker tittelen lenger på noen av de jeg så, var det ett som gjorde inntrykk. Jeg tror det var i 96-97, og stykket vi skulle se handlet om konsekvenser av mobbing. Soundtracket gjennom hele forestillingen var fra "Ten" og selvom jeg kunne "Jeremy" og "Alive" nesten utenat hadde jeg aldri gått til steget å kjøpe cden. På turen fra Romerike folkehøyskole og hjem stoppet jeg innom Amadeus musikk på storsenteret og kjøpte Pearl Jams "Ten" for 189 kr. Etter et par intense gjennomlytt...

Jeg husker ikke når, eller hvor. Jeg husker bare at den plutselig hadde gått på repeat i nesten en time uten at jeg hadde merka det. Låta het "Medication" og det var mitt første møte med artisten Damien Jurado. Det er en stillferdig liten låt om Jackie, som forteller om sitt hemmelige forhold til en gift dame, men også om sin bror som sliter med store psykiske problemer. Låta begynner slik: Just so happens I have many conerns My brother's down the road and my lover in town They both need affection And some kind of love Hver gang jeg hører denne ser jeg for meg Jackie som en utslitt, seriøs noenogtjueåring, som viser 15 år for mye i ansiktet, som konstant er bekymret for sin bror, og som konstant er på vakt. Det er en forferdelig ting å se noen du er glad i bli borte, både fysisk og mentalt. Man tar seg selv i å tenke at det hadde vært bedre for den man er glad i om de fikk slippe nå. Om de bare kunne få ro. Og man føler skyld for å tenke slik, samtidig ...