Ting faller på plass...etterhvert.
Noe av det jeg liker best å gjøre for å koble ut er å spille. Konsollspill. Playstation. Du vet. Jeg har vært en ivrig spiller i snart 20 år, siden jeg fikk en Sega 16-bit i julegave fra mamma og hennes daværende kjæresten. Dette er egentlig ikke viktig. Men jeg har med selvinnsikt og tiden innsett at jeg er en aggressiv spiller. Lite taktisk. Hack 'n' slash. Er det rollespill velger jeg alltid den som bedriver nærkamp. Sverd. Helst to. Fordi blokkering er kjedelig. Når jeg virkelig står fast ved et oppdrag, og har prøvd både en og to og femtisju ganger blir jeg EKSTREMT forbanna og lar spillet være i fred i en stund. To måneder eller seks måneder eller ett år senere tar jeg frem spillet, og oppdraget som forårsaket så mye frustrasjon sist gikk glatt på første forsøk. Såvidt jeg forstår er vel dette en ganske vanlig måte å løse ting på. Å legge det fra seg litt, ta noen skritt tilbake og vurdere situasjonen på ny. Se det fra andre sider. Låse opp hjernen og ...