Livet

17 år gammel satt jeg i noens rom på en gård i Nannestad og hørte Anathema for første gang. Jeg fikk først høre låta "Sleepless" fra Serenades-skiva (1993) deres, deretter hørte vi på The Silent Enigma (1995). Doom and gloom. Men jeg ble litt hekta. Fikk kopier av skivene og dro fornøyd hjem.  Begynte å høre på Anathema nesten slavisk, de hadde jo gitt ut så mye jeg hadde gått glipp av. Fikk etterhvert også tak i Eternity (1996) hvor det blant annet finnes en sterk versjon av Roy Harpers "Hope". Med denne plata glapp de også mer og mer vekk fra doom-metallen, og fikk mer atmosfære, mer melodi og renere vokal. Oftere kunne man også høre at de blant annet hadde et godt øye til Pink Floyd. Rett før 19-årsdagen min flytta jeg ut av fatterns hus og inn til besteforeldrene mine, i denne tida skulka jeg mye skole og var mye i Oslo hvor jeg blant annet brukte opp litt av stipendet jeg hadde blitt tildelt pga "spesielle omstendigheter" til å kjøpe plater på S...

Igår la jeg meg "tidlig", altså ca. kl 22., og jeg sleit skikkelig med å få sove, da hjernen jobbet på høygir mens kroppen var overtrøtt. Det gikk nesten to timer uten at jeg greide å sovne ordentlig, og da var jeg så desperat at jeg gikk på badet, grein litt, vasket meg i ansiktet med kaldt vann og tok en pinex forte. Ett kvarter senere sov jeg. 6 timer senere våknet jeg i ørska og lå i mørket mens jeg hørte at kjæresten var på badet. Da det var min tur, sto jeg opp og gikk på badet. Så kom jeg ut igjen og gråt. Masse. Grein som en liten unge. Jeg pleier ikke å gråte om morgenen. Uten grunn. Vi skjønte jo at det bare var fordi jeg var sliten etter all jobbinga, men kjæresten syntes ikke det var noe særlig å måtte gå på jobb mens jeg sto der i truse og t-skjorte og hulka. Men jeg kom meg på jobb, ikke noe farlig skjedde, bare gjespa mye og sleit med å holde ute støyen fra prating, radio, telefoner osv. Jeg var til og med i et møte hvor jeg med vilje prøvde å virke så uinteres...

...det bare er all jobbinga som gjør at jeg er mer grinete enn normalt, men jeg har iallefall beveget meg bort fra tidsparasitten Facebook. Kommer nok tilbake, men akkurat nå synes jeg hele Facebook kan fara åt skogen.

Den beste Radiohead-låta fantes som andresporet på epen til "Pyramid Song" fra 2001, og takket være digitale medier finnes denne tilgjengelig for flere enn de som kjøpte epen på f.eks. salg på butikken de jobba i i 2002 *kremt* Denne låta fikk meg til å føle som om jeg hadde snubla over en gullklump. Låta er moody, David Lynch, 60-tall, film noir og sterk alkohol. Den heter "Amazing sound of Orgy" og funker i dag også, selvom det er lenge siden jeg har hørt den. Koser meg med den fra start til slutt, kroer meg og skvetter når plutselig en trommevisp snur om til et trommeslag. "So glad, so glad you're mine" Hør hør: http://open.spotify.com/track/28OOrgrfKCznadxhO1zmIe Og du? Jeg digger Radiohead, jeg synes Thom Yorke har all rett til å være høy på pæra fordi han lager fabelaktigdeilig musikk som er skeivere i formen enn synet hans. Min andre favorittlåt med Radiohead er forøvrig låta som var på soundtracket til "Romeo+Juliet" fra 19...

Før hadde jeg ingen problemer med å ta meg inn i denne delen av musikkverdenen. Det var i denne delen jeg bodde mesteparten av tiden. Nå er det vanskeligere. Men for fans tar jeg den risken. Da jeg bodde på Oppsal og var misfornøyd med alt og redd alt det andre, fikk jeg smaken for Low. Kjernen i gruppa er Alan Sparhawk og Mimi Parker som synger, spiller trommer og gitar. Tredjemann i gruppa har vært skifta ut fra tid til annen. Disse flotte menneskene, altså Mimi og Alan, er gift, og det gjør meg glad. Uansett...Low. Bandnavnet sier sitt. Eller hur? Det er litt som Eurythmics synger "Here comes that sinking feeling". Sånn er det med Low. Mye er vakkert. Vakkert og skjørt og lett. Men det er alltid en gufs i bakgrunnen. Sorg over døde, sorg over forhold som ikke lenger er, sorg over vanskeligheter i livet. Jeg ble jo først og fremst kjent med plata "I could live in hope" fra 1994 (enda en tittel som avslører litt av essensen, dette er musikk for oss som aldri ro...

Historie pappa likte å fortell: Da jeg gikk i første eller andre klasse, satt jeg et par ganger på gulvet i stua og hørte på Tom Waits før jeg dro til skolen. Pappa hadde fått i hus "Big Time"-plata og med låter som "Way down in the hole" og "Red shoes" var det ikke vanskelig å underholde et barnesinn som fortsatt satte mer pris på lydene enn tekstene. Men altså, "Underground" gjorde meg happy. Jeg så for meg Tom Waits som en liten demon som satt nede i "helvetet" og tromma på hodeskaller. Digget det. Siden det har jeg vært glad i Tom Waits. Har dessverre ingen musikkvideo, men her er i allefall et youtube-klipp med låta og et bilde av Waits: http://www.youtube.com/watch?v=uJ_2P4cJXVQ Det kommer mer Tom Waits senere i serien, men må først være i humøret.

Ulf Lundell ga ut skiva "Fanzine" i 1999, med blanding av studio-og liveinnspillinger. Mer skal jeg ikke si om plata, for jeg har ikke hørt den før i kveld da en venn av oss satt den på. Men jeg falt for den nesten 9 minutter lange "Hon drömmer att hon andas" som fører tankene tilbake til den "enkle" vikingetiden. Hør da vel, det er så deilig att, ikke uten grunn til at han er Sveriges store rockepoet: Ulf Lundell "Hon drömmer att hon andas"

Dette er personen i mitt liv som jeg bare vil passe på, og overøse med kyss og holde hånda til og sove ved siden av og smile til og alt som er fint og varmt og mykt til vi ikke er mer. Det har vært en fantastisk, men kronglete eventyr å kjenne henne i 4 år og 10 måneder, men jeg ville aldri ha valgt annerledes. Genuint stolt av å ha henne som kjæreste, samboer, forlovede og snart hustru. Hun får meg til å like låter som disse: The Dirty Projectors "Two Doves" Julianna Barwick "The Highest" Espers "The Pearl" Durutti Column "Voluntary Arrangement"

...er det koselig med mail fra kollega som sier at "du er firmaets beste menneske, så du skal ingen plass". Men det er jo egentlig ALLTID koselig å høre. Har jobbet mer enn jeg har hatt godt av, og har kommet til det stedet hvor jeg begynner å gråte bare for at noen puster i min retning. To nye grå hår har dukket opp også, så go me! Må lære bedre å høre på kroppen. Greier ikke engang å sitte opp til midnatt :)

Habihabah. Atmosphere ble jeg kjent med i 2003 da de "slo til" med låta "Trying to find a balance", som i likhet med Def Jux-folka ga meg tro. Siden det har gutta gitt ut enda et par gode album. Siste utgivelse hittils er "When Life Gives You A Lemon, You Paint That Shit Gold" fra 2008 som er full av gode beats og vers. Slug er en veldig god mc og han er i tillegg pen å se på, på en Mike Patton-kinda-way. Anyways. Jeg skal jo snakke om ei låt. Så jeg velger "Your Glass House", som har en hjemsøkende intro som minner veldig om TV on the Radio. Vi følger en fortelling om noen som tydeligvis har hatt en over gjennomsnittet tøff kveld med alkohol og nå komplett minnestap og tanker om hvordan dette får en til å føle seg. Det er en flott video til, du frykter det verste, men det har bare vært en skikkelig råfylla-tur. Følelsen som blir meddelt i låta og videoen er dessverre en følelse de fleste av oss kjenner igjen, enten fordi vi har latt det gå...

Jeg er så sliiiiiten! Forrige uke jobba jeg 11,5 time "ekstra". Denne uken har egentlig begynt på samme måte. Jeg ønsker meg flere ansatte på mitt ansvarsområde, men det skjer vel først den skuddårsdagen som kommer mellom påske og sankthans. God ting: Jeg har fått mast meg til en laptop jeg kan ha med hjem, slik at de helgene jeg allikevel skal jobbe, sparer jeg i det minste ca. 2 timer i reisevei. Ikke misforstå; jeg ELSKER jobben min. Jeg elsker å føle at jeg er god i det jeg gjør. Min største fiende er at jeg ikke innehar evnen til å konsentrere meg om én ting av gangen. Jeg blir altfor lett distrahert. And that's gonna kill me in the end. Da er det godt å komme hjem i halv sju-tida til ei jenten som stråler som ei sol når jeg låser meg inn og mumler noe om kjip dag på jobb, som klemmer meg og sier hun elsker meg. Supergodt. Dax Riggs var på 90-tallet vokalist i death metal-bandet Acid Bath. Senere var han vokalist i Agents of Oblivion, Deadboy & the Eleph...

Truer jo med å drite i bloggen hele tida, men har en fornuftig kjæreste som sier at jeg i det minste har henne som fast leser, so here goes; Jamie Meline ble 35 år igår. FORHÅPENTLIGVIS kjenner du han bedre under navnet El-P, om ikke, kan du IALLEFALL GI HAN EN SJANGS! Han er for eksempel founder, altså grunnlegger, av det fantastiske rap/hip-hop selskapet Def Jux. "Ahh, sier du det?" Jada, det er han. Selveste El-P. Jeg jobba sammen med noen dyktige karer under min tid som Free Record Shop-ansatt. Jeg kjører det trygt og sier bare at jeg fortsatt savner dagene med Jo, Rolf og Jonas. Men uansett. Via disse, i største grad Jonas og Jo, fikk jeg øya ordentlig opp for Def Jux, og takket være JO! fikk jeg øya opp for El-P med sitt 2002-album "Fantastic Damage". Jeg satt vel nesten et halvt år med lastfm, itunes og singelliv, og kjørte meg selv gjennom blant annet Def Jux og El-P. Det som preger Def Jux og El-P som artist, er den fantastiske evnen til å rappe ...

Med svigersbesøk og jobbing dag etter dag etter dag etter dag, innser man plutselig at det har gått mye tid vekk, og man har fortsatt ting man skulle ha fått i orden, men som man liksom aldri finner tid til da, fordi så mye annet skjer. Jeg har vært sykt fokusert på jobben siste tida. Mest fordi jeg har lyst å vise at jeg duger og at jeg klarer å styre dette i rett retning. Det innebærer at jeg må være mye klarere i hodet enn jeg egentlig er til vanlig. Nå har jeg til og med spurt om å få mobil sponsa av jobben og laptop til hjemmekontor til eget bruk. Og fått det godkjent. Allikevel tenker jeg at "en dag, en dag avslører de meg, en dag finner de ut at jeg egentlig kan noenting og at jeg aldri har kunnet noenting, at jeg bare kaster vekk tida deres". På jobb har vi nylig gått fra å være en avdeling med 14 ansatte, til å bli en avdeling smeltet sammen fra tre avdelinger, og tilsammen er vi nå 31 +-. Jeg har helt nye sidekamerater og idag har vært første dagen med de tilstede...