Livet

Til sin 30-års dag fikk min kjære et brettspill i gave av noen venner. Jeg jubla ikke høyt for det, akkurat. Men synes det var hyggelig at hun noe hun var glad for. Det var helt vanlig at hun inviterte til, eller dro bort til venner for å spille dette spillet og prøve å vinne. Etter at hun fikk spillet til odel og eie selv har det vært mas fra ende til annen om dette "dumme" spillet. Så for en drøy uke siden sa jeg "Ok". Hun jublet og skrek og hentet spillet at once og satt det opp, samtidig som hun ivrig forklarte reglene. Den kvelden ble det fem omganger. Jeg vant ikke. Men jeg ble hekta. Totalt hekta. Dagen etter spilte vi to runder, og jeg VANT. Helt hekta. Det er et fantastisk spill, og jeg vil egentlig spille det HELE tida. Både den amerikanskje versjonen, skandinaviske og europeiske. Om og om igjen. Jeg elsker tog-vogner. Og jeg elsker å vinne. Har du også lyst på et brettspill som faktisk er lett å lære, og totalt uforutsigbart, anbefaler jeg deg å kjø...

Det er 2,5 år siden min onkel døde, allikevel spøker han i hodet mitt hele tiden. Jeg har hatt familiemedlemmer og kjente som har dødd før, men ingen har latt det være så dype spor i meg 2,5 år etter. Det er tøft. Det er godt å tenke på han, men det er vondt å savne han. I dag har jeg brukt omtrent en time på å gråte over han. Det er godt, jeg tror jeg kanskje glemte den prossesen i tåka rundt hans død, men det er tungt. jeg savner han så intenst til tider. Det er rart, det var ikke slik at jeg besøkte han en gang i uka, men allikevel så er tanken på at han ALDRI kommer til å være der så vond at jeg gråter. 2,5 år etter. Da min bestemor døde greide jeg å være den sterke for pappa, fordi hun allerede hadde vært "en annen" så lenge, men onkel har tatt meg sakte og sikkert. I miss him. Han skulle fulgt meg ned den imaginære gangen i bryllupet mitt og både pappa og morfar skulle ha skjønt hvorfor han var prioritert. Men jeg greier ikke snakke om han uten å grine, så jeg snakker i...

av en eller annen grunn som jeg ikke lenger husker sitter vi nå på utestedet spark, midten av karl johan. jeg har ødelagt beinet mitt og danser ikke, jeg sitter med en gin & tonic du har kjøpt til meg og ser på deg danse med karer som jeg lett kan se er henført av deg. men jeg legger også merke til at hver gang du smiler ser du på meg og får øyekontakt med meg før du gir deg videre til neste sjarmør på dansekortet ditt. i blant kommer du bort til meg og stråler og snuser meg i nakken før du går ut igjen. jeg synes det er helt greit. alt er bra, tenker jeg. så bra har jeg aldri hatt det, tenker jeg. så godt har aldri noen fått meg til å føle meg, tenker jeg. jeg er mildt beruset, føler litt på smertene i foten og tenker allikevel at jeg kanskje er det lykkeligste mennesket i oslo akkurat nå. bare fordi at du smiler til meg.

Jeg beklager at del 37 har latt vente på seg, men andre ting som jobb og bryllupsplanlegging krever sitt. Med andre ord; jeg legger ganske mye tid ned når jeg skrivet et "låter å like"-innlegg. Jupp. Crystal Castles ga nylig ut sin andre album, som vi kaller (II). Jeg kjøpte første plata i London for to år siden, og var jo fornøyd med det. Det var liksom denne noia-electroen med spill-pling-plong-lyder fra 80-tallet dratt over hele bildet. Det var Ethan som trykker på taster og Alice som skriker og hopper, og ser ut sånn som du føler deg i brystet når du hører på de. Men førsteplata har ikke frista til gjenlytt så ofte og de hadde på en måte falt av radaren min. Crystal Castles ble fort et band som andre likte lenge etter at jeg oppdaga de. Sånn er det å tro at man er musikksnobb. Så oppdaget jeg via dagsavisen.no at de hadde kommet med ny plate, og i tillegg fått 5 for plata. I dagsavisen er det noe man kan være stolt av, så da sjekka jeg ut. Og det er v...

Igår dro kjæresten og jeg innom Ark i brugata for å finne en bok vi kunne gi i gave til en venn. Jeg ble glad i hjertet mitt når jeg fant en ansatt jeg kunne stole på anbefalingene til, og gikk bare etter de. Etterhvert endte vi opp med 7 bøker og 2 kort. Så spurte jeg den svenske jenta bak kassa om hun visste når John Ajvide Lindqvist sin nye bok kom på norsk. Hun spurte om jeg visste hva den het og jeg sa på mitt norske språk at den het "lille stjerne" og antok at hun såklart ville søke på "lilla stjärna" da hun som ansatt i bokhandel vet godt hvem John Ajvide Lindqvist er, og også at den nye boka hans AKKURAT har blitt utgitt i Sverige. Men jeg så at hun igjen og igjen søkte på "lille stjerne", "lille s*" osv i søkesidene sine. Jeg ble stående litt som spørsmålstegn der jeg observerte søkemåtene hennes, ikke én gang søkte hun på forfatter. Men jeg ble allikevel stående der og si at "ja, den ble jo anmeldt på svensk tv forrige uke, så de...

Siste ukene har "feil side av by'n"-tema dukket opp i flere samtaler. Blant annet feil side av Jessheim, hvor jeg er fra. Eller...jeg er jo fra Gystad. Men han fortalte hvordan det var slik at han nesten følte at han tilhørte feil side av Jessheim når han begynte på ungdomsskole-nivå, og jeg syntes det var rart, fordi jeg følte det sånn da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående. Jeg trodde jo bare at jeg hadde veldig behov for å skape et eget klasseskille i hodet mitt, siden dette var den typiske handlingen i ungdomssfilmer fra 80-tallet (breakfast club, pretty in pink) I tillegg fortalte en kollega av meg at hun bodde på Jessheim og da vi snakket om hvor jeg hadde bodd, og hun bodde, sa jeg spøkefullt at hun bodde på beste vestkant eller noe... Artig punktgiving... 1- Her vokste heltinnen opp, mellom barken og veden, så og si. Skilte sikkert en meter eller ti for om jeg havna på den ene eller andre barneskolen. 2- Men jeg havnet på Algarheim barneskole, hvor det...

Fra onsdag til idag var vi i Lillesand for møte forskjellige bidragsytere til bryllupet i områdene servering, dekorering og kokkelering. Vi prøvde allikevel å få tid til å være med venner og få litt tid med BARE fri for oss selv. På torsdagen inviterte vi til kveldsmat med salat, fylte sjampinjonger, fersk asparges fra hagen, spekeskinke osv. Så ble det frem med øl, kort og crib-brett. Kjæresten hadde veldig lyst til at jeg skulle lære meg cribs som var "så gøy, og hun fikk rett, det var kjempegøy. Min lagvenninne og jeg slo kjærestens lag med 3-2 totalt. Da var magemusklene støle etter mye latter og alle var søvnige og klare for avskjed. Dagen etter var det møte med mannen som skal ordne maten til bryllupet, før vi fikk litt fritid til oss selv og en kald en på brygga i Lillesand Deretter syklet vi opp til lokalet og møtte dekoratørene til bryllupet, og atter igjen ble jeg helt trygg på at Lillesand er det beste stedet å gifte seg på. Under tre måneder igjen nå.

Forrige søndag hentet vi ned en katt fra stillaset vi har rundt bygget. Han hadde gått frem og tilbake flere ganger og virket tydelig stresset. Vi hentet han inn hos oss, og kjæresten gikk til naboene og spurte om noen visste hvem han var sin. I tillegg hang vi opp lapper i bakgården og på Joker. Men ingen ringte. Han klagde jo ikke, og var ekstremt kosete, så vi satt der og prøvde å ikke bli glad i han. Det ble midnatt og ingen ringte. Vi var også motvillig til å mate han, da fleste katteeiere er nøye med hva katten får. Det gikk greit. Han brukte mesteparten av natta på å sove, unntatt de gangene han var så kosesyk at vi måtte stå opp med han. Det endte med at kjæresten, som hadde fri mandagen sov på sofaen mens han sov på hettegenserene mine i stolen ved siden av. Mandag kjøpte kjæresten mat til han på butikken, og kattesand slik at han fikk gjort unna dobesøket. Jeg lagde flere lapper på jobb og tok med disse slik at vi fikk hengt opp flere steder. Etter jobb gikk vi til Oslo Cit...

And I like it. Men iblant kommer frustrasjonen dundrende over hodet mitt og får meg til å ville at jeg skal ville noe mer. Uten at jeg har noe å klage på, eller være misfornøyd med. Luksusproblem.

Meninga var å dra til Jessheim og besøke hjemtraktene alene, da kjæresten skulle jobbe hele helga og jeg skyldte opphavet et besøk. Det ble tog fra Oslo til Jessheim og spasertur fra Jessheim til Gystad. Mamma serverte lasagne og vi så på gullrekka på nrk før jeg fikk en ordentlig god natts søvn og for engangs skyld våknet uthvilt lørdag morgen. Etter en kjapp frokost lørdag gikk mamma og jeg til buss-stoppet for å ta bussen til Årnes for å besøke mormor og morfar, og min kusine på 6 år. Da vi ankom var kusina mest opptatt av det en tegnefilm på tv, men da jeg spurte henne om hva det handlet om sa hun at hun ikke var helt sikker, for det skjedde så mye. Jeg ser dessverre kusina mi altfor sjelden. I tillegg til å være eldte og yngste barnebarna til våre besteforeldre, er jeg også fadder for henne. Derfor føler jeg ofte litt mer ansvar og har litt mer dårlig samvittighet for at jeg ikke er mer i hennes liv. Da mormor skrudde av tven, ble kusina mi veldig opptatt av å vise meg lekene...