låter å like, del 3
LP-platene til fattern var hellige. Første årene jeg husker, fikk jeg lov til å ta se på coverene, men ikke faen om jeg fikk lov til å ta på innholdet, eller ha klissete fingre. Jeg kunne sitte i noe som føltes som timevis og se på de forskjellige bildene. Bilder av grupper, av artister, av fantasi, av virkelighet, humoristiske bilder, voldsomme bilder, kjedelige bilder. En plate fanget min oppmerksomhet veldig. Dalbello med "whomanfoursays", som du kanskje skjønner: Et par år senere, da jeg kanskje var 10-11 år, hadde jeg ikke bare lov til å spille av LP-platene til fattern, jeg hadde også min egen LP-spiller fra Kenwood med marmorbunn på soverommet. Jeg "stjal" Dalbellos "whomanfoursays" og lyttet om og om og om igjen. Det jeg hørte var ikke likt noe jeg hadde hørt før. Dama var tydeligvis skuffa over noe, stemmen vekslet på å være lun og mørk, og å være skarp og skrikende. Tekstene var vanskelige å få tak på, selv om jeg forstod de fleste ordene var ...