Livet

Killing Joke har inspirert og påvirket band som Tool, Faith No More, Nine Inch Nails, Nirvana, Soundgarden, Rammstein osv osv osv. De startet i 1978 som et punk-band, men utviklet seg fort til å være forgjengere for både new wave, industrial og goth-electro. I 1985 ga de ut sitt femte studioalbum, "Night time", som ble en hit i England, hvor albumet klatret helt opp til 11. plass på listene. Det var også første albumet hvor vokalisten Jaz Coleman gikk for en mer synge-stemme i stedetfor growlingen han hadde hatt på tidligere albumet. Albumet hadde blant annet stor-hiten "Love like blood" som i mitt tilfelle har vært en fast låt på enhver goth-relatert spilleliste. I tillegg har du også superlåter som den jagende "Night time", som illustrerer godt hvordan bandet hadde denne mørke, harde siden som de prøvde å tone ned såpass at de fikk en større fanskare. Noe som egentlig gjelder for hele plata. Jeg har "Eighties" som mitt favoritt-spor. Det e...

Om du trenger litt sval musikk om sommerkveldene synes jeg du skal høre på John Grants solo-skive, "Queen of Denmark". http://open.spotify.com/album/18rnWL4Dde0DKGxRgJIfl3 John Grant har med dette gitt ut sitt debut-album som solo-artist, men har fartstid i The Czars, som jeg aldri har hørt om. Plata er lagd i samarbeid med Midlake, som jeg personlig synes ga ut en innmari god plate med "Trials of van Occupanther" i 2008. Stemningen og de gode harmoniene er ganske like med "Queen of Denmark", men jeg synes faktisk John Grant er litt mer spennende. Jeg falt pladask for låta "I wanna go to Marz", som er andresporet. Mojo har allerede stempla skiva som en "instant classic", om du skulle bry deg om slike ting. Tekstmessig er han tøff og minner om en blanding av Rufus Wainwright og Nelly McKay (se "JC hates faggots") John Grant er amerikansk, om du lot deg lure av platetittelen.

Jupp jupp, Even Johansen het han, men jeg aner ikke om han gråt da han ble født. Men i voksen alder har han fått meg til å gråte masse. Du kjenner han kanskje best under artistnavnet Magnet, om du kjenner til han i det hele tatt. Men det er en fyr du bør ha fått med deg. Jeg personlig hører ikke på han da det er sanger og en artist jeg forbinder med grining og brustne hjerter. Ikke hans skyld, dog. Tidligere har han vært med i både Unge frustrerte menn, Libido og Chocolate Overdose, ikke at det sier meg noe. Noen fikk også kanskje med seg sangen han gjorde med Gemma Hayes, Bob Dylan-coveren "Lay lady, lay". Jeg har dessverre bare sett han live engang, inne på en klein karusell-scene på Hultsfred i 2004. Han var en fin fyr og det gikk film i bakgrunnen på lerret. Han har nå blitt 40 år og har blant annet bidratt med musikk til det norske dataspillet "Drømmefall" og har også hatt noen låter med i amerikanske ungdomsserier. Personlig anbefaler jeg deg å ha et...

jeg kommer sterkere tilbake etter 7. august, altså. Må bare gifte meg først :) Alt er på stell, det som ikke er i orden nå, årner sæ!

Siden sist har jeg gått gjennom en riktig så uimponerende bunke filmer, helt alene. Først ut er "Whiteout" 2009 med Kate Beckinsale og Tom Skerrit. Kate Beckinsale er på jakt etter en morder i Antarktis. Den var så gørrkjedelig, og jeg visste etter 15 minutter hvem som var morderen. Teit teit teit. - Så "Couple's retreat" 2009 med Vince Vaugn, Jean Reno, Jason Bateman og Malin Åkerman blant andre. Fire par på tur for at det ene paret skal få fiksa forholdet sitt. Jeg HÅPA den skulle være morsom. Jeg fniste én gang. En eneste gang. Ikke et eneste hjertevarmt øyeblikk, ikke et eneste morsomt øyeblikk. Skuffa. Ikke engang Jason Bateman sjarmerte meg. - Deretter ble det "Death Proof" 2007, med Kurt Russell, Rosario Dawson, Zoë Bell, Rose McGowan. Dette er ene halvdelen av grindhouse-prosjektet til Tarantino, hvor "Planet Terror" av Rodrigues er andre del. Jeg hadde det rågøy hele veien. Det er lange stille deler hvor ingenting skjer, du får...

Etter å ha sett så mange serier som vi har gjort, er det vanskelig å konsentrere seg om en og samme film i halvannen-to timer. Men på lørdag og søndag kjørte vi på. Vi leide fire filmer på Mix og gikk hjem. Så startet vi skyldbetynget med den første Twilight-filmen. Den første timen var overraskende bra. Det var liksom helt greit. Litt artige situasjoner og ikke altfor pinlig, liksom. Men så begynte vampyren å glitre. Og jeg begynte å bry meg litt mindre. Det jeg likte aller best var Kristin Stewart, hun tror jeg kommer til å være en fremragende skuespillerinne i mange, mange år. Det var en helt grei film. Men jeg tviler på om vi kommer til å følge med på resten av sagaen. Det blir litt for teit for noen som har elsket vampyr-mytene og filmene fra barnsben av. De glitrer...really? - Deretter satt vi på "Shutter Island" med Leonardo DiCaprio, Michelle Williams og Ben Kingsley blant annet. For en historie. Jeg visste ikke helt hva jeg så på. Jeg håpet på en fantastisk deilig...