Livet

Noe av det jeg liker best å gjøre for å koble ut er å spille. Konsollspill. Playstation. Du vet. Jeg har vært en ivrig spiller i snart 20 år, siden jeg fikk en Sega 16-bit i julegave fra mamma og hennes daværende kjæresten.  Dette er egentlig ikke viktig. Men jeg har med selvinnsikt og tiden innsett at jeg er en aggressiv spiller. Lite taktisk. Hack 'n' slash. Er det rollespill velger jeg alltid den som bedriver nærkamp. Sverd. Helst to. Fordi blokkering er kjedelig. Når jeg virkelig står fast ved et oppdrag, og har prøvd både en og to og femtisju ganger blir jeg EKSTREMT forbanna og lar spillet være i fred i en stund.  To måneder eller seks måneder eller ett år senere tar jeg frem spillet, og oppdraget som forårsaket så mye frustrasjon sist gikk glatt på første forsøk.  Såvidt jeg forstår er vel dette en ganske vanlig måte å løse ting på. Å legge det fra seg litt, ta noen skritt tilbake og vurdere situasjonen på ny. Se det fra andre sider. Låse opp hjernen og ...

De siste ti årene har jeg lurt veldig mye på hvordan jeg kommer til å merke på kroppen og i hodet at jeg har blitt eldre. Kommer jeg til å få veldig mye grått hår sånn rett over natta? Vil rynkene i ansiktet knirke hver gang jeg smiler? Må jeg stønne hver gang jeg beveger arm eller bein? Kommer jeg bare til å snakke om været? Vil jeg plutselig bare høre på klassisk musikk? Hvordan vil det utarte seg? I en alder av 33 år kan jeg rapportere om følgende ting og tang på den fysiske fronten; - Grå hår har jeg hatt i noen år nå, og det er egentlig bare tullete å farge det. Har et barndomsminne av farmors konstante svarte manke. Da hun havnet på sykehus i lenger tid fikk jeg et lite sjokk fordi håret hennes ble jo grått. Hvor kom dette fra? Var det sykehuset? Såklart skjønte den eldre versjonen av meg selv at dette skyldtes at hun i alle mine leveår hadde hatt grått hår, men at hun skjulte det med hårfarge. - Det å spise hva man vil i en alder av 33 straffer seg. Da jeg var 23 var de...

Dette er meg. 33 år og 2 måneder gammel. Akkurat nå tenker jeg at april måned 2014 er den beste april-måneden jeg har opplevd. Det er en skikkelig fin følelse. Jeg tror jo egentlig bare at skikkelig fine følelser kan oppleves best om man er forelsket i noen eller elsker noen. Ikke tilfelle. Det har vært så innmari mange fine dager og jeg vil ikke ødelegge følelsen av alt med å forklare det ned i hver minste detalj. Jeg har vært i Stockholm. Dit skal jeg igjen. Jeg har vært i en veldig god venninnes 30 års lag, og det var en skikkelig fin kveld. Jeg har begynt hos ny psykolog. Som jeg liker godt. Jeg har lest bøker. Sitti i sola. Smilt masse. Sovet godt. Vært fornøyd. Blitt overrasket. Ledd. Blitt skeptisk. Ledd mer. Hørt masse på musikk Fått fregner. Gjort leksa mi. Vært konsulent. Atter igjen anerkjent at jeg har grå hår. Sendt postkort. Vært sammen med fine fine fine folk.  Utstillingen "Blockholm" på arkitekt- och designcentrum. Plantet mine aller første...

Pulsen roer seg fortere og fortere. Håret mitt er vått av svette. Fra stolen jeg sitter på utendørs hører jeg bildekk mot våt asfalt, kaotiske barnerop blandet med latter, gir som veksles. Lukten av to forskjellige middagsretter til to forskjellig familier siver ut i luften. Blander seg med regnet og vinden og kjøligheten. Kjøligheten føles godt. Jeg liker å være kald. Utenfor. Liker kald hud. Kaldt ansikt. Liker ikke kalde gysninger på innsiden som skyldes de vondeste tankene. Gruer meg fordi det blir vondt. Gruer meg ikke fordi jeg vet det blir bedre enn jeg tror. Det blir som regel det. Ny rekord.

Jeg ringte faren min her en dag. Tasta nummeret hans på telefonen min og lot det ringe. Lenge. Ingen som svarte. Jeg var egentlig veldig letta. Hadde han svart, hadde det vært en spøkelseshistorie. Hadde noen andre svart, hadde jeg bare lagt på. Søkte opp nummeret hans på nett og fant ut at det nummeret nå tilhører et transportfirma i Sørumsand. Jeg tenkte at det var fint det ikke var flytta ut av fylket, og fint at det tilhørte et "gutta-på-gølvet"-firma. Uka har vært veldig variabel. Startet on a low, went on to a high, ended with a relaxed sigh. Altfor ofte blir jeg borte i mine egne tanker. Det som kan løses lett og logisk, gjør jeg ofte til et utrolig komplisert scenario hvor jeg har gått gjennom alle de titalls utfallene som kan skje. Plutselig har mandag blitt til torsdag, og jeg har nedgradert meg til et menneske uten verdi fordi jeg kaster jo bare bort tida. En av mine beste venner påpeker til stadighet at det ikke handler om meg. "Alt handler ikke om deg, S...

Break-up songs. Vi har vel alle låter eller album eller band vi ikke kunne høre på i en periode, eller i det hele tatt lenger, fordi det minner oss om en person vi engang var veldig veldig veldig forelsket i. I mitt tilfelle ELSKET veldig masse. Jeg har jo vært så flott i formen at jeg ikke har vært sammen med noen som jeg ikke har elsket. En gang hørte jeg ei venninne fortelle at hun ikke lenger kunne høre på Prince fordi han hun hadde vært sammen med var en såpass gedigen Prince-fan at det...det fungerte ikke lenger. Forsøk på å høre på Prince gjorde henne enten trist, kvalm eller begge deler. Det hadde jeg ikke klart. Et liv uten Prince. Det er altfor brutalt. Kom deg over det, tenker jeg. Det kommer også ofte sånne uttalelser som "kan du skippe den sangen? den minner meg om X", og så gjør jeg det og ikke noe mer blir sagt. I mine tidligere forhold har jeg vært så priviligert at jeg har skapt min egen break-up låt/artist/album. Gjerne ting vi hørte på sammen i starten...

For noen dager siden virket det som om flere måneders arbeid med helbreding av mitt forhold til min mamma var bortkasta. Men istedetfor å reagere med glødende sinne, frustrasjon og andre ting som bare er vondt, valgte jeg å ringe henne og fortelle at sånn gikk det ikke an å gjøre. Det bare såra meg, og nå var jeg nødt til å blokkere henne frem til vi så hverandre. Jeg måtte passe på meg selv først og fremst. Litt som i fly. Ta på din egen maske før du hjelper andre. Følelsen av å være nedbrutt og aleine og såra ble ikke borte. Og det var greit. Man er tross alt voksen. Så når lørdagen kom sov jeg så lenge jeg kunne, før jeg dusja og gjorde meg klar. Så dro jeg ned til togstasjonen og gjorde meg klar til å ta toget til Årnes. Allerede på perrongen møtte jeg mormors søster. Da hun er en gammel dame som ikke bor i Oslo, var hun såpass gammel-dame-stresset at hun ikke enset at jeg hilste på henne og gikk rett forbi meg. Helt greit, tenkte jeg og da toget kom satte jeg meg langt bort. Hu...

Siste dagene har vært tunge og grå. Jeg har ikke villet stå opp, jeg har ikke villet tenke, jeg har ikke greid å føle noe glede eller noe som helst tristhet. Bare tomhet. Dette kan selvsagt skyldes at jeg har hatt få planer i løpet av uka, og dermed sunket litt ned i min egen søle, eller at immunforsvaret køla seg litt til hos meg, og gjort meg ekstra åpen for min egen søle. Idag fikk jeg forøvrig litt nok. Jeg så det blåste ute. Jeg så det regna ute. Tok jakka på, en lue og joggesko. Satt på Highasakite i øra, og så gikk jeg. Lenge. Opp og ned, frem og tilbake, hver gang jeg nærmet meg hjem, snudde jeg og tok en annen vei. Til slutt endte jeg opp ved Østre Gravlund. Snø, trist, grått og vått over hele plassen. Et par steder kunne du se en gravlykt, et sted kunne du se hjulspor og nye graver med kranser på. En grav var overøst med bamser, bilder, blomster og lykter. Noen mistet sin 3 uker gamle sønn for litt over ett år siden. En annen grav er kun pyntet med et innrisset hjerte og...

Jeg heter Siv. Om 18 dager blir jeg 33 år. I september 2013 bestemte jeg meg for å ta bloggen min ut av sirkulasjon. Kanskje for alltid, kanskje for en stund. Flere ting måtte ryddes opp i. Siden sist har jeg; - Sluttet i jobben - Vært i Amsterdam - Vært i Berlin - Gått på en skikkelig knekk. - Begynt hos psykolog. - Fått meg leieboer. - Funnet en slags ro. - Fått ryddet opp i en del ting. Nå vil jeg reise mer. Gjøre mer. Bli forelsket. Være glad. Tre av disse får BARE jeg gjort noe med. Men jeg har det ikke travelt. Med noe som helst. Alt går bedre nå. Sorgen er ikke like tung. Sinnet er ikke like ekplosivt. Selvhatet ikke like tilstedeværende. Hver dag er en dag jeg sto opp istedet for å gi opp.