Livet

Om en måned er det julaften. De siste årene har desember vært en måned med forventning, kos i heimen og litt stress. Men samtidig har det vært en optimisme rundt det fordi man ser en slags belønning på andre siden. Min tidligere bedre halvdel har alltid gjort førjulstiden fin, varm og behagelig, og det har jeg vært veldig takknemlig for når alt kommer til alt. I år blir det ikke slik. I år skal jeg lage min egen førjulstid. Og jeg gruer meg ikke. Jeg ser bare ikke frem til det. Derfor har jeg fokus på belønningen. Belønningen min i år blir kvelden på julaften. Da har jeg kommet meg fra Årnes og inn til Oslo, videre inn til Bislett og låst meg inn i leiligheten. Der skal jeg sette meg i sofaen, mett og fornøyd, skru på tven og legge beina på bordet. Jeg skal switche mellom kanaler til en eller annen film fra 80-tallet, som jeg har sett 20 ganger, dukker opp. Og mens jeg ser det som er igjen av den, skal jeg plukke frem minner fra alle gangene pappa og jeg har gjort det klart i...

Siden august 2011 har min venn Erik drevet en liten kampanje for å få meg til å høre på Bendik, den fantastiske norske gruppa som ga ut sin debutplate i høst. Men det var ikke før i høst at det faktisk satt hos meg. Før var det fint og norsk og sånt, melankolsk og trist og litt vondt. Ikke noe mer. Så begynte lyset å blafre litt i mitt eget liv, var ikke sikker på om pæra gikk eller om sikringene var på vei ut. Men jeg prøvde litt Bendik, og det ble veldig VONDT å høre på. VELDIG. Samtidig ble det veldig nødvendig. Siden oktober har de vært fast inventar. Litt sånn egenterapi. Litt møte seg sjøl i døra. Litt vakkert norsk følelsesliv. De to, snart tre ukene jeg har vært tilbake på jobb har jeg startet med ny rutine. Etter jobb har jeg hatt Bendik med "Drømmen gjør meg ingenting på øret" på min tur fra Nydalen til Bislett. Det passer egentlig godt, for på veien fra Bislett til Nydalen, har jeg hørt på Thåströms "Beväpna dig med vingar". Dette er et pe...

...This Mortal Coil er som å komme hjem. Kan være at det rett og slett skyldes at da jeg hadde noen skikkelig tøffe år mentalt sett, så var det This Mortal Coil som fikk meg til å bli rolig innvendig. For å mimre litt til tidligere innlegg angående TMC, kan du jo kikke her; - Del 1 - - Del 2 - - Del 3 -

Nå er jeg inne på min fjerde og siste uke av sykemeldinga. Fortsatt er ikke salget av husene ferdig. Fortsatt er jeg ikke ferdig med å håndtere alt mentalt. Det er allikevel på tide å komme tilbake på jobb. Det finnes noen positive grunner til at jeg VIL på jobb. Alle de er kollegaer. Og jeg trenger konstruktivitet i hverdagen. Da jeg fikk sykemeldingen, tenkte jeg at nå skal jeg ta timeout noen dager, bare sove og være aleine, og så skal jeg være flink. Gå tur, spise ordentlig, treffe venner, bli ferdig med salget og sånne ting. Det varte ikke i det hele tatt. At salget ikke er over skal jeg ikke ta ansvar for. Der ligger hele skylden på andre, heldigvis. Dessverre er resten helt og totalt mitt eget ansvar. Jeg har møtt noen venner, men slitt med å møte de i flertall. Jeg har ikke gått noen turer. Har knapt turt å bevege meg utendørs om det har vært lyst ute. Jeg har drikki meg full to ganger i uka. Fordi da har jeg følt meg bra. Jeg har sett 20 filmer, tre hele ...