Livet

Break-up songs. Vi har vel alle låter eller album eller band vi ikke kunne høre på i en periode, eller i det hele tatt lenger, fordi det minner oss om en person vi engang var veldig veldig veldig forelsket i. I mitt tilfelle ELSKET veldig masse. Jeg har jo vært så flott i formen at jeg ikke har vært sammen med noen som jeg ikke har elsket. En gang hørte jeg ei venninne fortelle at hun ikke lenger kunne høre på Prince fordi han hun hadde vært sammen med var en såpass gedigen Prince-fan at det...det fungerte ikke lenger. Forsøk på å høre på Prince gjorde henne enten trist, kvalm eller begge deler. Det hadde jeg ikke klart. Et liv uten Prince. Det er altfor brutalt. Kom deg over det, tenker jeg. Det kommer også ofte sånne uttalelser som "kan du skippe den sangen? den minner meg om X", og så gjør jeg det og ikke noe mer blir sagt. I mine tidligere forhold har jeg vært så priviligert at jeg har skapt min egen break-up låt/artist/album. Gjerne ting vi hørte på sammen i starten...

Igår var det bursdagskalas for venn. Han ble gammel. Og ønsket seg innrammede penistegninger. Jeg tenkte jo først: "DET gidder jeg ikke, jeg gir han noe annet". Men så tenkte jeg at dette kan jeg jo fikse. Så 6 timer før kalas-start, begynte planlegging.  Det gikk ikke lang tid før jeg oppdaget at jeg hverken hadde tegnepapir eller tusj/fargeblyanter. Kom på at Rimi solgte ymse skrivemateriale, og gikk dit. Dessverre hverken blanke ark eller fargestifter. Derimot... Justin Bieber-blader. Ja.  Så jeg kjøpte et stk JB-B, og et stykk sladdermagasin. Så var det å komme på hva jeg skulle gjøre med dette. "TEGN PENISER PÅ KJENDISER SOM ER PENISER!" Så sammen med striper fra Wulff Morgenthaler og kjipe kjendiser, startet jeg prosessen. Og sånn ble det. Men noen var altså bedre enn meg. Her er et utvalg av alle penisene. Herregud.

Vi var vel 16-17 år gamle, og var enda engang i Oslo for helga, denne gangen for å besøke storebroren hennes som hadde fått "ny, feeet" leilighet. Broren var 10 år eldre enn oss, superpen og utrolig lett å prate med. Allikevel var det litt nervøst å være med, for jeg var jo liksom ikke kul nok til å være i hans selskap. Vi går opp til tredje etasje, og når døra åpnes hører jeg musikken såvidt. Jeg har et klart bilde av dette i hodet mitt: - Det er en høy leilighet, stukkatur, hvitt tak. Gangen er kanskje 2,5-3 meter og på enden er det inngang til stua. Jeg tar av meg skoa mine, og går forsiktig inn, følger etter venninna mi, mest av alt er jeg forsiktig for å få med meg hver tone i sangen. Rett før vi krysser dørterskelen, hører jeg en mann synge"Oh God, I feel for you, oh God, I feel for you" og så er jeg inne i stua. Til høyre er sofaen og bordet, og jeg står bare i halvt svime. Sola skinte gjennnom persiennene og vi kunne se jernbanelinjene bare par hundre met...