Livet

I fjor høst snublet jeg tilfeldig over PVT, en australsk gruppe som tidligere var kjent under navnet Pivot. Det var på en samler fra Warp (du vet, plateselskapet), og jeg ble hekta. Mitt elektroniske hjerte var allerede mer enn mettet på dubstep, og jeg trengte bare nytt nytt nytt. En rundt, helhetlig stemning med litt motor og god vokal, rett og slett. Joda, så det begynte med låta "Window". Herregud. Beina er aldri stille når den er på. Det er umulig. Om du greier å sitte dønn stille med alle ledd, send meg en melding. Jeg synger til og med på de partiene det er mulig. Det er så DEILIG!!!! Og når alt er over, begynner vi på nytt ! Låta "Window" kom jo egentlig fra PVTs skive "Church with no magic" som kom i 2010. På den plata er det mye som passer for deg som kanskje synes elektronika skal ha litt trommer og gitarer, og gjerne være litt Suicide-aktige i vokalen (tittelsporet er da for deg). Så kom tyske Modeselektor ut med sin geniale pla...

Om en måned er det julaften. De siste årene har desember vært en måned med forventning, kos i heimen og litt stress. Men samtidig har det vært en optimisme rundt det fordi man ser en slags belønning på andre siden. Min tidligere bedre halvdel har alltid gjort førjulstiden fin, varm og behagelig, og det har jeg vært veldig takknemlig for når alt kommer til alt. I år blir det ikke slik. I år skal jeg lage min egen førjulstid. Og jeg gruer meg ikke. Jeg ser bare ikke frem til det. Derfor har jeg fokus på belønningen. Belønningen min i år blir kvelden på julaften. Da har jeg kommet meg fra Årnes og inn til Oslo, videre inn til Bislett og låst meg inn i leiligheten. Der skal jeg sette meg i sofaen, mett og fornøyd, skru på tven og legge beina på bordet. Jeg skal switche mellom kanaler til en eller annen film fra 80-tallet, som jeg har sett 20 ganger, dukker opp. Og mens jeg ser det som er igjen av den, skal jeg plukke frem minner fra alle gangene pappa og jeg har gjort det klart i...

Siden august 2011 har min venn Erik drevet en liten kampanje for å få meg til å høre på Bendik, den fantastiske norske gruppa som ga ut sin debutplate i høst. Men det var ikke før i høst at det faktisk satt hos meg. Før var det fint og norsk og sånt, melankolsk og trist og litt vondt. Ikke noe mer. Så begynte lyset å blafre litt i mitt eget liv, var ikke sikker på om pæra gikk eller om sikringene var på vei ut. Men jeg prøvde litt Bendik, og det ble veldig VONDT å høre på. VELDIG. Samtidig ble det veldig nødvendig. Siden oktober har de vært fast inventar. Litt sånn egenterapi. Litt møte seg sjøl i døra. Litt vakkert norsk følelsesliv. De to, snart tre ukene jeg har vært tilbake på jobb har jeg startet med ny rutine. Etter jobb har jeg hatt Bendik med "Drømmen gjør meg ingenting på øret" på min tur fra Nydalen til Bislett. Det passer egentlig godt, for på veien fra Bislett til Nydalen, har jeg hørt på Thåströms "Beväpna dig med vingar". Dette er et pe...

...This Mortal Coil er som å komme hjem. Kan være at det rett og slett skyldes at da jeg hadde noen skikkelig tøffe år mentalt sett, så var det This Mortal Coil som fikk meg til å bli rolig innvendig. For å mimre litt til tidligere innlegg angående TMC, kan du jo kikke her; - Del 1 - - Del 2 - - Del 3 -

Nå er jeg inne på min fjerde og siste uke av sykemeldinga. Fortsatt er ikke salget av husene ferdig. Fortsatt er jeg ikke ferdig med å håndtere alt mentalt. Det er allikevel på tide å komme tilbake på jobb. Det finnes noen positive grunner til at jeg VIL på jobb. Alle de er kollegaer. Og jeg trenger konstruktivitet i hverdagen. Da jeg fikk sykemeldingen, tenkte jeg at nå skal jeg ta timeout noen dager, bare sove og være aleine, og så skal jeg være flink. Gå tur, spise ordentlig, treffe venner, bli ferdig med salget og sånne ting. Det varte ikke i det hele tatt. At salget ikke er over skal jeg ikke ta ansvar for. Der ligger hele skylden på andre, heldigvis. Dessverre er resten helt og totalt mitt eget ansvar. Jeg har møtt noen venner, men slitt med å møte de i flertall. Jeg har ikke gått noen turer. Har knapt turt å bevege meg utendørs om det har vært lyst ute. Jeg har drikki meg full to ganger i uka. Fordi da har jeg følt meg bra. Jeg har sett 20 filmer, tre hele ...

Neida. Det er selvfølgelig ikke filmer om meg . Men jeg har visst jeg er lesbisk siden jeg var veldig veldig ung. Jeg husker den første jenta jeg var forelska i og første gang jeg så henne. Det var 2. skoledag i første klasse, altså da jeg var 7 år gammel, og hun hadde brune øyne, blondt hår og en ferskenfarget joggedress. Som barn ofte går i.  Mange ganger prøvde jeg å ignorere de følelsene som jeg visste var der, og det har til stor del vært fordi jeg ikke visste om andre "som meg". Da jeg vokste opp var det ingen barnebøker som viste at man kunne være veldig glad i venninna si "på den måten", og at det likevel gikk bra. Ingen filmer heller, for den saks skyld. Dette gjorde jo at jeg i mine egne øyne kom til å få et helt verdiløst, håpløst liv, og flere ganger tenkte jeg at jeg bare burde avslutte livet. Jeg kom jo aldri til å kunne oppleve det jeg ønsket. Nemlig et godt forhold med ei jente jeg var glad i. Det begynte etterhvert å dukke opp novellesa...

I gode gamle dager, da jeg var ung og nyinnflyttet til Oslo sløste jeg masse med de pengene jeg fikk på jobbing. Spanderte lett øl på venner istedetfor å betale regninger og husleie og sånne ting. Dette førte selvfølgelig til purringer, inkassovarsler og inkassokrav. Store stygge brune konvolutter som man aldri turte å åpne hvor små regninger hadde blitt til store krav med trekk i lønn i en lengre periode. Slike gøyale ting. Lån fra familie som gjorde meg så skamfull at jeg unngikk de som faktisk var så snille at de lånte meg penger. Jada. "Økonomisk uansvarlig", ble jeg kalt av min gode gamle far da jeg engang gråt og spurte om penger til husleie. Det gikk så langt at jeg måtte gå på sosialen (nå NAV) og få hjelp der, med et papir i hånda fra min utleier om at jeg kom til å bli kasta ut om de ikke hjalp meg. Fun Stuff! Hva som skjedde, aner jeg ikke, men da jeg ble sammen med min fraseparerte kone var økonomi et sårt sårt  punkt for meg, og det var en kilde til mer enn en ...

Jeg elsker filmer. Jeg elsker tv-serier mer, men jeg elsker film. I mitt 31 år lange liv har jeg sett minst 1500 stykker. Skal ikke påstå at jeg husker alle veldig godt, men de jeg har blitt glad i er veldig nære hjertet mitt.  Jeg er også sykt opptatt av lister og sånt, topplister, rangeringer, sånne ting. Statistikk. Det er jo derfor jeg vet jeg har sett minst 1500, fordi jeg har funnet en side som lar meg registrere alle jeg har sett. International Movie DataBase (imdb.com) er jo den beste filmbasen som finnes på nett. Der er det en levende topp 250-liste, og av de 250 har jeg sett 140. Lite, synes jeg. Veldig lite. De 250 beste filmene bestemt utifra karaktergivninger av brukere. Fantastisk. Mange av de filmene jeg ikke har sett, har jeg i hylla mi. Sparer til en spesiell anledning. Til jeg har lyst til å se de. Til jeg får med meg en venn som jeg vet kommer til å nyte filmen med meg. Det er nå greit. Og så er det disse filmene som er såpass ferske boxoffice-suksesser som ...

Tok meg litt fri fra Oslo-dritten. Tok toget i 33 minutter og tross liten tid der, føltes det som om jeg hadde vært borte i fire-fem dager. Da jeg våknet i dag tok det ikke lang tid før det kom enda en sånn beskjed på sms som bare bidrar til at jeg egentlig bare vil kaste meg selv av karusellen. Og på toget hjem sleit jeg med å holde tilbake tårene allerede før første stopp, med stor klump i brystet. Men det var fint mens det varte. Som bildet viser.

Siden faren min døde har jeg venta på en reaksjon. En ordentlig en. Ikke bare å forstå at det har skjedd, begrave han og savne han nå og da, men en sånn reaksjon som ryster litt i meg. Som får meg til å føle på at nå er han fortsatt borte. Jeg aner ikke om det er det som har foregått i helga, men det nærmer seg. Tror jeg. I fire timer har jeg sitti og hørt på Dire Straits etter en fuktig kveld med venner, og jeg har grini, grini og grini enda mer. Drømmene om han har begynt å dukke opp hver natt, og de er ikke noe kule. De handler alltid om hvordan jeg prøver å finne det mest sårende jeg kan si til han i håp om at det skal få han til å snu om på livet sitt. I stedet stenger han døra for meg for godt. Omstendighetene er alltid annerledes. Men det er essensen i hva som foregår. Jeg stikker han om igjen og om igjen i håp på en reaksjon som gjør at det fikser seg. Istedetfor låser han seg selv helt. Ingen ting jeg sier, ingen trusler jeg kommer med betyr mer for han enn at han få...

det sitter så utrolig langt inne å spørre venner om de vil møte meg og treffe meg. Det er en så lang prosess, og om jeg eventuelt klarer å sende en sms til noen for å spørre om de vil møtes, kan de jo selvfølgelig ikke sånn med engang. Og da stenger jeg bare ned, fordi jeg føler meg avvist og blir sånn "det-der-var-ikke-gøy, jeg-er-heller-alene". og så drar jeg hjem. og er ensom. og tenker at jeg må ta meg sammen. når jeg egentlig bare vil skru av lyset, dra ned rullgardinen, legge meg under dyna og bli der. jeg tenker hver dag at jeg må si til noen at jeg trenger deres tid, og håpe at de sier ja, selvsagt. jeg liker ikke det her. jeg vil ikke. idag er separasjonspapirene sendt ut.

er du som meg og trenger litt audiointimitet og trøst? denne sitter som et skudd, og avsluttes fint med at jeg får litt stikk i kjærlighetssorghjertet mitt. Men da kniper jeg bare av tårene og gjør et nytt søk; Tøffeste bassen jeg har hørt på lenge. Og ja, det er han som er nåværende bassist i Metallica, Robert Trujillo. Herregud den bassen er så TØFF!

Alle omveltninger tar seg plass i meg etterhvert som tiden går. Jeg kjenner mye på det å være ute av livet til hun jeg skulle elske til jeg døde ene dagen, mens andre dagen slår det meg at jeg aldri får se faren min ha det bedre. Mesteparten av tida går jeg egentlig og ønsker å trekke meg ut av alle dagene, oppgavene og planene. Bare sette opp en fraværsagent som sier at jeg ikke kan nås. Pause fra tilværelsen slik den er nå. Vi er i midten av september, luften er frisk og bladene har begynt å flytte ned til asfalten. Jeg tenker mye på at det er bra denne årstiden kom nå, for jeg hadde ikke orket mer sommerblide mennesker som vandret rundt som om ingenting spilte noen rolle. Jeg prøver å holde meg i aktivitet, men samtidig merker jeg at jeg egentlig ikke orker å være sammen med noen. Det er så veldig stort behov for meg å prate om det som er inni hjertet mitt, men jeg orker ikke åpne den døra helt, og jeg blir samtidig sittende og observere meg selv på utsiden når jeg prater ...

En "positiv" side med alt som har skjedd siden juni , er jo at musikken igjen har blitt min viktigste venn. På godt og vondt. Det er jo ikke det at jeg noengang har sluttet å høre på musikk, men om man er etablert i forhold og har planer og sånne ting, så er det ikke bare bare å sette seg ned og oppdage ny musikk, gjenoppleve gammel musikk eller forelske seg på nytt i de låtene man allerede var elsket. Om en liten måned kommer en av mine absolutt favorittartister ut med ny plate. Det er hennes tredje, og den har fått tittelen "The Haunted Man". Det har hittils blitt sluppet ut en singel, og det er "Laura". 20. juni hadde jeg med min lillesøster på konsert og ble presentert for mange nye låter, pluss mange gamle favoritter. Konserten var med verdens søteste Natasha Khan, bedre kjent som Bat for Lashes. Det er lenge siden jeg har gledet meg så mye til en release. Allerede nå er "Laura" ute i video på youtube og som singel på spotif...

Min kone og jeg skal altså separeres, eller, vi er vel separert, men papirene er ikke fyllt ut og sendt inn enda. Det er vel bare den typiske uthalingen som foregår, i tillegg til at vi fortsatt er fryktelig glad i hverandre. Begge har det vondt, og begge synes dette er jævlig, men samtidig er det også en naturlig avgjørelse. Man kan håpe i en evighet på at ting endrer seg, at situasjonen snur osv., men for oss å bli boende sammen ville bare gjort alt verre. Vi kunne ha risikert å ha ødelagt et vennskap fordi vi hadde forsuret det og latt det mugne i et forhold hvor den ene ville mer enn den andre. Sånne ting har ødelagt the aftermath etter et forhold før. Det vi ønsker er jo å en dag kunne være hverandres venner. Siden mai 2005 har hun vært den eneste kvinnen for meg. Det har ikke alltid vært sånn at jeg har greid å se det selv, men jeg har alltid følt at jeg hører til hos henne. Jeg har alltid følt meg trygg på henne, og følt meg hjemme i hennes selskap. At det vi bygger er noe ...

Dvale i dagligtale (takk til wikipedia); Uttrykket «dvale» brukes også ofte som et begrep i norsk dagligtale, der hensikten er å gjøre det klart at ting eller prosesser nærmest står i stampe, går sent eller har stoppet opp for en periode. Man kan høre utsagn som «utviklingen er i dvale» eller «prosjektet ligger i vinterdvale». Motsatt effekt. Når alt er bra, har jeg ikke behov for å blogge. Når alt er mindre bra, begynner lysten å komme tilbake. Siden sist; - har flyttet for meg selv - har begravd faren min - skal etterhvert skilles Lite drama, bare veldig veldig veldig trist. Vi får se hva fremtiden bringer. Jeg er verken optimistisk eller pessimistisk. Man må jo bare ta det som det kommer. Og man er ikke lenger 17 år og tror verden er like stor som Oslo. Velkommen tilbake!

For et tiår siden dømte jeg folk etter hva slags musikk de hørte på. Om de nevnte at favorittbandet var Westlife, Korn, Britney Spears eller Nick Drake, satt jeg folk lett i en bås. Lett. Så begynte jeg å jobbe sammen med en haug med mennesker som var rundt min alder, og over middels musikkinteressert, og innså at DE dømte meg, slik jeg dømte andre. Fordi når JEG ble spurt om mine favorittartister, nevnte jeg jo ikke f.eks. det sære goth-bandet som kun ga ut én cd i 1987, eller den tjekkiske jazz-duoen som hadde sin storhetstid fra 1967-1970. De årene jeg jobbet der, var det mange folk ut og inn dørene, om jeg teller alle navnene kommer jeg nok til 50+++. Om jeg anser at jeg faktisk gjorde innsats for å bli kjent med 90% av de, kan du jo bare tenke deg hvor mange tips, øyeåpnere og nye favoritter jeg fikk. Jeg slutta også å dømme andre for musikksmaken. Trodde jeg. Til idag. Da jeg tok meg selv i å igjen dømme noen etter musikksmaken. Jeg er nemlig medlem på lastfm.com, og ha...

En av mine fineste og enkleste gleder i livet er å kjenne igjen folk i film og tv-serier. Trekke røde tråder til ting som hvorfor det er gøy at akkurat de to spilte sammen i en serie, eller hvorfor det er ironisk at han nå spiller en slik karakter med tanke på hans andre roller osv osv osv osv. Igår hadde jeg en super dag på akkurat det. Vi tar utgangspunktet i serien "Joan of Arcadia" hvor Amber Tamblyn spiller Joan, Chris Marquette spiller hennes venn/love interest og Michael Welch spiller lillebroren hennes.  v-h; Chris Marquette, Amber Tamblyn, Becky Wahlstrom og Michael Welch Vi begynte i går å se på Criminal Minds sesong 6. I episoden "JJ" er gjengen ute etter å få to mistenkte i en sak til å fortelle hva de har gjort med en forsvunnet kvinne. De to mistenkte spilles da av Michael Welch og Chris Marquette. v-h; Michael Welch og Chris Marquette Deretter svitsjet jeg over til dagens episode av House, og der spiller Amber Tamblyn en av lege...