Livet

Mai måned har vært et helvete. Et skikkelig dritt-helvete. Måneden var fylt til randen av potensielle herligheter. Mange fridager, leilighetskjøp, finvær osv. osv. Nå er vi på 28. mai og jeg har ikke vært så sliten mentalt siden januar. Når man ikke greier å glede seg nok til fremtidige hendelser og virkelig føler på at man bare vil trekke seg ut av hverdagen, blir det skikkelig tungt. Jeg har gått rundt så lenge og sagt til meg selv, og andre, at så bra som jeg har det nå har jeg kanskje aldri hatt det. Det er forsåvidt sant. Men det er jævlig slitsomt. Å liksom måtte holde på plass denne maska hele tiden fordi 1) jeg har sagt jeg har det bra og 2) om jeg slipper, går jeg i stykker. Jeg er så eitrandes irritabel, lei, frustrert, trist, ensom og utrolig liten at jeg  Leilighet er kjøpt. Snart skal jeg flytte inn. Pengerotet etter min far er endelig ordnet opp i. Jeg har fått ryddet opp i andre saker som har gnaga på hjernebarken og magefølelsen en stund nå. Føler j...

Det tok ca. 9 dager fra jeg aktivt gikk på visninger til jeg hadde kjøpt leilighet. 17. juni er det overtakelse og jeg GLEDER MEG SOM EN DRITTUNGE! I snart 9 måneder har jeg bodd på en ettroms med balkong på Bislett. Det har vært helt greit. Jeg har ikke trengt større plass, men det har også vært forstått i hodet mitt at det bare er midlertidig. At når alt løste seg med salget av min fars dødsbo, var det bare å flytte. Som tidligere innlegg viser til har det blitt en langdryg prosess, men altså. 17. juni flytter jeg, og det blir nærmere Helsfyr enn Frogner.  Skrytebildene viser altså en 3-roms med balkong på 66m2, nyoppusset i 2011, og i et ganske ok nabolag.  Jævlig bra, ikke sant?

Jeg så et program en gang om at for å ha det greit i hverdagen var nærkontakt like god medisin som de mer kjemiske hjelpemidlene. Gjennomsnittelig ville 17 klemmer daglig være en enkel, ufarlig og koselig måte å få det bedre med seg selv på, eller faktisk bli balansert. Iblant får jeg sånne perioder hvor jeg oppfordrer til dette. Altså klemming. Men etter singeltilværelse i trekvart år, merker man at det virkelig skorter på. Om man først er et individ som respekterer andres personlige rom og heller ikke er kjent som den største kosebamsen på f.eks. jobb, blir dette vanskelig å oppnå. Det er også det jeg personlig savner mest. Klemming. Er man i et forhold har man på en måte alltid tilgang til nærkontakt. Man går forbi hverandre og gir hverandre en klem, eller stryker hverandre på ryggen, koser i nakken eller lignende kjærtegn. Man klemmer når man kommer hjem til hverandre, og man sover tett sammen så lenge man kan. Man "anerk...