En lørdag utenom det vanlige for å bli vanlig.
For noen dager siden virket det som om flere måneders arbeid med helbreding av mitt forhold til min mamma var bortkasta. Men istedetfor å reagere med glødende sinne, frustrasjon og andre ting som bare er vondt, valgte jeg å ringe henne og fortelle at sånn gikk det ikke an å gjøre. Det bare såra meg, og nå var jeg nødt til å blokkere henne frem til vi så hverandre. Jeg måtte passe på meg selv først og fremst. Litt som i fly. Ta på din egen maske før du hjelper andre. Følelsen av å være nedbrutt og aleine og såra ble ikke borte. Og det var greit. Man er tross alt voksen. Så når lørdagen kom sov jeg så lenge jeg kunne, før jeg dusja og gjorde meg klar. Så dro jeg ned til togstasjonen og gjorde meg klar til å ta toget til Årnes. Allerede på perrongen møtte jeg mormors søster. Da hun er en gammel dame som ikke bor i Oslo, var hun såpass gammel-dame-stresset at hun ikke enset at jeg hilste på henne og gikk rett forbi meg. Helt greit, tenkte jeg og da toget kom satte jeg meg langt bort. Hu...