Livet

Karin og Olof kommer med ny plate i april. Altså, søskenparet som utgjør The Knife. Dette medfører at de også skal ut på en ny runde konserter. Sist de var i Norge, rakk jeg ikke kjøpe billetter før det var utsolgt. Det var 2006. I år skal jeg se de to ganger. Først på 15. mai på Sentrum Scene. Så på Øya 10. august. Jeg gleder meg veldig. De har gjort mye rart. Både sammen og hver for seg. Karins Fever Ray-prosjekt var så utrolig nydelig. Silent Shout-plata de ga ut sammen var fantastisk. "Pass This On"-videon fra skiva "Deep Cuts" , som kom i 2003, er fortsatt en av mine favorittvideor. Det er selvsagt ikke alt jeg FORSTÅR av musikken. Eller føler like sterkt for. Men det forholdet jeg har til The Knife kan best sammenlignes med Björk. I don't get everything, but I love it so much. De kom ut med en singel i forbindelse med ny utgivelse. Låta heter "Full of fire". Første gangene jeg hørte den følte jeg ingenting. Andre gangen begynte...

Herreeeeeeeguuuud så fort det går. Det er allerede 30. januar, og om en liten måned blir jeg 32! Tenk. 32! 32, leier leilighet på Bislett, separert, i fast jobb uten utfordringer, og helt suverent fornøyd med livet. En liten åpenbaring i romjula krydra tilværelsen litt, i tillegg til en annen gavepakke til meg selv. Dette har gjort at jeg, mye takket MASSE dialog på kveldstid med fintfolk, er helt over the top. Altså. OVER! Jeg har så mye kjærlighet i meg. Jeg lurer nesten på om all den kjærligheten jeg har hatt til min forhenværende nå ikke har noe sted å gjøre av seg, og derfor bare bobler i kroppen min. En dag nå og da prøver jeg å være sur og deppa og misfornøyd, men det nærmeste jeg kommer er selskapssjuk. Jeg greier rett og slett ikke å finne noe negativt i livet mitt nå. Og det er jo noe jeg ikke ofte har kunnet si. Javisst kunne ting og tang vært ANNERLEDES. Alltid. Men nå er det sånn som det her. And I looooooove it. Love it. Nå er det 9 dager til jeg drar til ...

Allerede halvveis inn i årets første måned, slår det meg hvor uforberedt jeg var på dette året. Samtidig har jeg troa på at dette blir bra. For å skulle slå 2012 i miserable hendelser, må jeg få sparken, gå personlig konkurs og miste alle jeg er glad i. Jula som jeg egentlig grua meg til gikk overraskende bra. To dager på jobb i romjula, tidenes hyggeligste juleaften hos besteforeldre med søster, svoger, mamma og hund, supervenn på besøk fra Russland og ellers heeeeelt utrooooolig rolig. Nyttårsaften gikk i totalt motsatt retning. Jeg var hjemme i egen seng kl halv 8 1. januar 2013. Og der ble jeg ganske så lenge. Allerede 2. uka inn i januar ble jeg slått ut av influensa, noe jeg tolka som kroppens respons på at NÅ kan du ta det med ro med god samvittighet. Så når vi kom til 14. januar igår, følte jeg faktisk at det var årets første normale hverdag. I god tid før nyttårsaften, lagde jeg en egen liste over ting jeg må huske på og prøve å få til i 2013. Hittils har jeg komm...