Livet

Jeg ringte faren min her en dag. Tasta nummeret hans på telefonen min og lot det ringe. Lenge. Ingen som svarte. Jeg var egentlig veldig letta. Hadde han svart, hadde det vært en spøkelseshistorie. Hadde noen andre svart, hadde jeg bare lagt på. Søkte opp nummeret hans på nett og fant ut at det nummeret nå tilhører et transportfirma i Sørumsand. Jeg tenkte at det var fint det ikke var flytta ut av fylket, og fint at det tilhørte et "gutta-på-gølvet"-firma. Uka har vært veldig variabel. Startet on a low, went on to a high, ended with a relaxed sigh. Altfor ofte blir jeg borte i mine egne tanker. Det som kan løses lett og logisk, gjør jeg ofte til et utrolig komplisert scenario hvor jeg har gått gjennom alle de titalls utfallene som kan skje. Plutselig har mandag blitt til torsdag, og jeg har nedgradert meg til et menneske uten verdi fordi jeg kaster jo bare bort tida. En av mine beste venner påpeker til stadighet at det ikke handler om meg. "Alt handler ikke om deg, S...

Break-up songs. Vi har vel alle låter eller album eller band vi ikke kunne høre på i en periode, eller i det hele tatt lenger, fordi det minner oss om en person vi engang var veldig veldig veldig forelsket i. I mitt tilfelle ELSKET veldig masse. Jeg har jo vært så flott i formen at jeg ikke har vært sammen med noen som jeg ikke har elsket. En gang hørte jeg ei venninne fortelle at hun ikke lenger kunne høre på Prince fordi han hun hadde vært sammen med var en såpass gedigen Prince-fan at det...det fungerte ikke lenger. Forsøk på å høre på Prince gjorde henne enten trist, kvalm eller begge deler. Det hadde jeg ikke klart. Et liv uten Prince. Det er altfor brutalt. Kom deg over det, tenker jeg. Det kommer også ofte sånne uttalelser som "kan du skippe den sangen? den minner meg om X", og så gjør jeg det og ikke noe mer blir sagt. I mine tidligere forhold har jeg vært så priviligert at jeg har skapt min egen break-up låt/artist/album. Gjerne ting vi hørte på sammen i starten...

For noen dager siden virket det som om flere måneders arbeid med helbreding av mitt forhold til min mamma var bortkasta. Men istedetfor å reagere med glødende sinne, frustrasjon og andre ting som bare er vondt, valgte jeg å ringe henne og fortelle at sånn gikk det ikke an å gjøre. Det bare såra meg, og nå var jeg nødt til å blokkere henne frem til vi så hverandre. Jeg måtte passe på meg selv først og fremst. Litt som i fly. Ta på din egen maske før du hjelper andre. Følelsen av å være nedbrutt og aleine og såra ble ikke borte. Og det var greit. Man er tross alt voksen. Så når lørdagen kom sov jeg så lenge jeg kunne, før jeg dusja og gjorde meg klar. Så dro jeg ned til togstasjonen og gjorde meg klar til å ta toget til Årnes. Allerede på perrongen møtte jeg mormors søster. Da hun er en gammel dame som ikke bor i Oslo, var hun såpass gammel-dame-stresset at hun ikke enset at jeg hilste på henne og gikk rett forbi meg. Helt greit, tenkte jeg og da toget kom satte jeg meg langt bort. Hu...