Enda en måned
Å være i min posisjon nå er ekstremt krevende for meg. Samtidig har jeg satt meg selv i denne situasjonen og jeg forteller meg selv at jeg ikke har lov til å si noe til deg om at jeg har det kjipt. Men nå er det virkelig virkelig virkelig ille. Sola skinner. Jeg står opp hver dag. Jeg er sosial nå og da. Går på quiz. Er på konsert. Besøker noen. Og så drar jeg hjem. Kvalmen bare velter innover meg med engang jeg kommer inn døra og angsten blir større og større. For hver dag, uke, måned som går, er det enda en dag, uke, måned som går uten at jeg har fått jobb, uten at jeg har penger til å betale regninger, hvor jeg vurderer å bare selge alt og forsvinne. Når jeg møter venner/familie prøver jeg egentlig å unngå temaet "Jobbsøking", for det at jeg trenger en jobb, og det at jeg ikke har penger nå, suger så innmari mye energi av meg. Så når jeg først er sosial vil jeg heller tenke på fine ting. Istedetfor å fortelle deg med tårer i øynene hvordan jeg hver dag må jobbe hardere...