Livet

det sitter så utrolig langt inne å spørre venner om de vil møte meg og treffe meg. Det er en så lang prosess, og om jeg eventuelt klarer å sende en sms til noen for å spørre om de vil møtes, kan de jo selvfølgelig ikke sånn med engang. Og da stenger jeg bare ned, fordi jeg føler meg avvist og blir sånn "det-der-var-ikke-gøy, jeg-er-heller-alene". og så drar jeg hjem. og er ensom. og tenker at jeg må ta meg sammen. når jeg egentlig bare vil skru av lyset, dra ned rullgardinen, legge meg under dyna og bli der. jeg tenker hver dag at jeg må si til noen at jeg trenger deres tid, og håpe at de sier ja, selvsagt. jeg liker ikke det her. jeg vil ikke. idag er separasjonspapirene sendt ut.

er du som meg og trenger litt audiointimitet og trøst? denne sitter som et skudd, og avsluttes fint med at jeg får litt stikk i kjærlighetssorghjertet mitt. Men da kniper jeg bare av tårene og gjør et nytt søk; Tøffeste bassen jeg har hørt på lenge. Og ja, det er han som er nåværende bassist i Metallica, Robert Trujillo. Herregud den bassen er så TØFF!

Alle omveltninger tar seg plass i meg etterhvert som tiden går. Jeg kjenner mye på det å være ute av livet til hun jeg skulle elske til jeg døde ene dagen, mens andre dagen slår det meg at jeg aldri får se faren min ha det bedre. Mesteparten av tida går jeg egentlig og ønsker å trekke meg ut av alle dagene, oppgavene og planene. Bare sette opp en fraværsagent som sier at jeg ikke kan nås. Pause fra tilværelsen slik den er nå. Vi er i midten av september, luften er frisk og bladene har begynt å flytte ned til asfalten. Jeg tenker mye på at det er bra denne årstiden kom nå, for jeg hadde ikke orket mer sommerblide mennesker som vandret rundt som om ingenting spilte noen rolle. Jeg prøver å holde meg i aktivitet, men samtidig merker jeg at jeg egentlig ikke orker å være sammen med noen. Det er så veldig stort behov for meg å prate om det som er inni hjertet mitt, men jeg orker ikke åpne den døra helt, og jeg blir samtidig sittende og observere meg selv på utsiden når jeg prater ...

En "positiv" side med alt som har skjedd siden juni , er jo at musikken igjen har blitt min viktigste venn. På godt og vondt. Det er jo ikke det at jeg noengang har sluttet å høre på musikk, men om man er etablert i forhold og har planer og sånne ting, så er det ikke bare bare å sette seg ned og oppdage ny musikk, gjenoppleve gammel musikk eller forelske seg på nytt i de låtene man allerede var elsket. Om en liten måned kommer en av mine absolutt favorittartister ut med ny plate. Det er hennes tredje, og den har fått tittelen "The Haunted Man". Det har hittils blitt sluppet ut en singel, og det er "Laura". 20. juni hadde jeg med min lillesøster på konsert og ble presentert for mange nye låter, pluss mange gamle favoritter. Konserten var med verdens søteste Natasha Khan, bedre kjent som Bat for Lashes. Det er lenge siden jeg har gledet meg så mye til en release. Allerede nå er "Laura" ute i video på youtube og som singel på spotif...