Livet

Neida. Det er selvfølgelig ikke filmer om meg . Men jeg har visst jeg er lesbisk siden jeg var veldig veldig ung. Jeg husker den første jenta jeg var forelska i og første gang jeg så henne. Det var 2. skoledag i første klasse, altså da jeg var 7 år gammel, og hun hadde brune øyne, blondt hår og en ferskenfarget joggedress. Som barn ofte går i.  Mange ganger prøvde jeg å ignorere de følelsene som jeg visste var der, og det har til stor del vært fordi jeg ikke visste om andre "som meg". Da jeg vokste opp var det ingen barnebøker som viste at man kunne være veldig glad i venninna si "på den måten", og at det likevel gikk bra. Ingen filmer heller, for den saks skyld. Dette gjorde jo at jeg i mine egne øyne kom til å få et helt verdiløst, håpløst liv, og flere ganger tenkte jeg at jeg bare burde avslutte livet. Jeg kom jo aldri til å kunne oppleve det jeg ønsket. Nemlig et godt forhold med ei jente jeg var glad i. Det begynte etterhvert å dukke opp novellesa...

I gode gamle dager, da jeg var ung og nyinnflyttet til Oslo sløste jeg masse med de pengene jeg fikk på jobbing. Spanderte lett øl på venner istedetfor å betale regninger og husleie og sånne ting. Dette førte selvfølgelig til purringer, inkassovarsler og inkassokrav. Store stygge brune konvolutter som man aldri turte å åpne hvor små regninger hadde blitt til store krav med trekk i lønn i en lengre periode. Slike gøyale ting. Lån fra familie som gjorde meg så skamfull at jeg unngikk de som faktisk var så snille at de lånte meg penger. Jada. "Økonomisk uansvarlig", ble jeg kalt av min gode gamle far da jeg engang gråt og spurte om penger til husleie. Det gikk så langt at jeg måtte gå på sosialen (nå NAV) og få hjelp der, med et papir i hånda fra min utleier om at jeg kom til å bli kasta ut om de ikke hjalp meg. Fun Stuff! Hva som skjedde, aner jeg ikke, men da jeg ble sammen med min fraseparerte kone var økonomi et sårt sårt  punkt for meg, og det var en kilde til mer enn en ...

Jeg elsker filmer. Jeg elsker tv-serier mer, men jeg elsker film. I mitt 31 år lange liv har jeg sett minst 1500 stykker. Skal ikke påstå at jeg husker alle veldig godt, men de jeg har blitt glad i er veldig nære hjertet mitt.  Jeg er også sykt opptatt av lister og sånt, topplister, rangeringer, sånne ting. Statistikk. Det er jo derfor jeg vet jeg har sett minst 1500, fordi jeg har funnet en side som lar meg registrere alle jeg har sett. International Movie DataBase (imdb.com) er jo den beste filmbasen som finnes på nett. Der er det en levende topp 250-liste, og av de 250 har jeg sett 140. Lite, synes jeg. Veldig lite. De 250 beste filmene bestemt utifra karaktergivninger av brukere. Fantastisk. Mange av de filmene jeg ikke har sett, har jeg i hylla mi. Sparer til en spesiell anledning. Til jeg har lyst til å se de. Til jeg får med meg en venn som jeg vet kommer til å nyte filmen med meg. Det er nå greit. Og så er det disse filmene som er såpass ferske boxoffice-suksesser som ...

Tok meg litt fri fra Oslo-dritten. Tok toget i 33 minutter og tross liten tid der, føltes det som om jeg hadde vært borte i fire-fem dager. Da jeg våknet i dag tok det ikke lang tid før det kom enda en sånn beskjed på sms som bare bidrar til at jeg egentlig bare vil kaste meg selv av karusellen. Og på toget hjem sleit jeg med å holde tilbake tårene allerede før første stopp, med stor klump i brystet. Men det var fint mens det varte. Som bildet viser.

Siden faren min døde har jeg venta på en reaksjon. En ordentlig en. Ikke bare å forstå at det har skjedd, begrave han og savne han nå og da, men en sånn reaksjon som ryster litt i meg. Som får meg til å føle på at nå er han fortsatt borte. Jeg aner ikke om det er det som har foregått i helga, men det nærmer seg. Tror jeg. I fire timer har jeg sitti og hørt på Dire Straits etter en fuktig kveld med venner, og jeg har grini, grini og grini enda mer. Drømmene om han har begynt å dukke opp hver natt, og de er ikke noe kule. De handler alltid om hvordan jeg prøver å finne det mest sårende jeg kan si til han i håp om at det skal få han til å snu om på livet sitt. I stedet stenger han døra for meg for godt. Omstendighetene er alltid annerledes. Men det er essensen i hva som foregår. Jeg stikker han om igjen og om igjen i håp på en reaksjon som gjør at det fikser seg. Istedetfor låser han seg selv helt. Ingen ting jeg sier, ingen trusler jeg kommer med betyr mer for han enn at han få...