Daglig blir jeg fortalt at jeg er verdiløs
Det verste er at det er jeg selv som forteller meg det. Sånn har det vært siden jeg var liten. Hadde en psykolog sporet tilbake hele historien min hadde det nok blitt oppdaget HVA som startet det og hvorfor. Men det har sjelden noe å si hva som egentlig startet det. For meg. Livet mitt har bestått av noen få år uten, og resten av livet med. Alt jeg får til, er en seier. Alt jeg ikke får til, er en selvfølge. Hver dag jeg våkner og ikke har den tunge følelsen i brystet er en seier. Hver dag jeg våkner og ikke helt greier å skjønne hva som er vitsen med å stå opp, eller leve, er en selvfølge. For hva er vel poenget med å stå opp når man er så vanvittig verdiløs? Hver dag jeg tørr å si hei til noen på butikken eller bussen eller en fest, er en seier. Når de ikke sier hei tilbake, er det en selvfølge. Såklart vil ingen hilse på meg, jeg ville ikke gjort det selv engang. Hver jobbsøknad jeg sender, er en seier. Hver jobbsøknad jeg får avslag på, er en selvfølge. Såklart skj...