Livet

Jeg sto på venteliste et par måneder. Fikk boka. Leste 12 sider og holdt på å sovne på bussen. Ser at Elle skulle ha hatt Knausgård i kåring av Norges mest sexy menn. Hadde han vært påtenkt kåring om han hadde sett ut som han gjorde i 2001? Angående hans egenskaper som forfatter; han er sikkert utrolig flink, og skriver helt fantastisk. Men hva sier man..."not for me". Eller hvordan fungerer det? Historien tilsier jo at kvinner generelt vil ha en snill, praktisk, trygg familiefar til mann, men at de tiltrekkes av de med dette jagede blikket i ansiktet.

Vi sitter på en av benkene på utenfor skolen vi begge har gått på, selv om det ikke var samme klasse. Det er kanskje 5 år siden jeg har gått her, 3 år siden hun har gått her. Vi vet ikke helt hva vi skal snakke om. Det er mye pinlige stillheter og stressende smiling, men vi sitter da her, ovenfor hverandre. At ingen av oss går, skjønner jeg ikke. Vi håper kanskje begge på noe som vi på en måte vet aldri kommer til å skje. Det er etter midnatt og lufta er kjølig, men ikke kald. Sykkelen min står lent mot bjørka bak meg, hennes sykkel ligger på bakken ved benken. Jeg er ikke vant med dette, sitte i stillhet med noen du liksom liker og prøve å "få til noe" uten at du egentlig vet hvordan. Jeg drar frem discmannen min. Setter på play, og Mercury Rev begynner å spille "The funny bird". Jeg spør henne om jeg kan bomme en Barclay (Kent, for dere amatør-røykere) og gir henne headsettet. Etter bare 30 sekunder ser jeg endelig et naturlig uttrykk i ansiktet hennes. Hun lukke...

Jeg bodde på Oppsal, by the mercy of a friend, jeg jobbe kveldsvakter på ymse Video Nova-butikker i Oslo/Skedsmo-område, og tiden jeg ikke brukte på å sitte på Møllers med venner, ble brukt til å sove eller sitte ved pcen og bruke Audio Galaxy. En dag fant Audio Galaxy at jeg sikkert, basert på det jeg allerede likte, ville like et band som het Modest Mouse. Jeg hørte "I came as a rat" (It takes a long time, but God dies too, but not before he'll stick it to you) og var solgt. Selvom hele plata var fantastisk har jeg valgt ut "I came as a rat" som representant. Beaten, lespinga til vokalist Isaac Brock, mens han rapper og uler ut teksten gjør låta til et fabelaktig stykke catchy musikk. Jeg fikk ofte følelsen at feelingen rundt Modest Mouse var at det var allerede for sent for å gjøre noe, but thanks for trying. Dette gjaldt jo da for plata "The Moon and Antarctica".  Andre fabelaktige spor fra denne skiva er "3rd planet" (The universe i...

Jeg tror det var sommer 1996. Roxrevyen på P3 sendte live fra Roskilde. Konserten med Skunk Anansie tok jeg opp i helhet på kassett, etter å ha forelsket meg i "Weak" på svensk radio. De neste månedene var det helt klart Skin og Skunk Anansie som fikk meg til å sykle enda hardere gjennom skog, over asfalt og forbi gjerder. Disse årene her brukte jeg flesteparten av kveldene mine på å sykle i terreng, kun i selskap med en gul, vannsikker walkman fylt med en opptaktskasset med ymse konsertopptak tatt opp fra radio. Jeg tenkte ikke på det da, men jeg ser jo i ettertid at det var min måte å takle livet på. Mye sinne fikk utløp når jeg tråkket som faen for å komme opp en altfor bratt bakke med røtter og groper dandert pent over alt. Men det gikk, og et par timer senere sov jeg dypt før en ny dag på skolen. Men ute i skogen på sykkelen med Skunk Anansie i ørene, var jeg en kriger. Jeg var Mad Max på sykkel, ikke snakk om at jeg tok imot dritt fra noen da. Full guffe. Adrenalin...

LP-platene til fattern var hellige. Første årene jeg husker, fikk jeg lov til å ta se på coverene, men ikke faen om jeg fikk lov til å ta på innholdet, eller ha klissete fingre. Jeg kunne sitte i noe som føltes som timevis og se på de forskjellige bildene. Bilder av grupper, av artister, av fantasi, av virkelighet, humoristiske bilder, voldsomme bilder, kjedelige bilder. En plate fanget min oppmerksomhet veldig. Dalbello med "whomanfoursays", som du kanskje skjønner: Et par år senere, da jeg kanskje var 10-11 år, hadde jeg ikke bare lov til å spille av LP-platene til fattern, jeg hadde også min egen LP-spiller fra Kenwood med marmorbunn på soverommet. Jeg "stjal" Dalbellos "whomanfoursays" og lyttet om og om og om igjen. Det jeg hørte var ikke likt noe jeg hadde hørt før. Dama var tydeligvis skuffa over noe, stemmen vekslet på å være lun og mørk, og å være skarp og skrikende. Tekstene var vanskelige å få tak på, selv om jeg forstod de fleste ordene var ...

En kompis av meg har en ganske gjennomført ungkarsleilighet. Av det han har der, er det disse to jeg er mest misunnelig på. Store lerreter med Spider Jerusalem fra "Transmetropolitan" og Sandman og Death fra "Sandman"-serien.

1. oktober 2009 dro jeg og en kompis til Gloria Flames på Grønland for å møte ei venninne av oss. Vi fant ut at det senere på kvelden skulle være "Ipod Battle", så vi bestemte oss for å bli værende utover kvelden og finne ut hva dette var. Det kom en liten, mørkhåra fyr frem først og satt igang spilleren sin. En av låtene han spilte var "Crystalised" av The XX. Det var mumlende, sexy, lummert og urolig. Etter det har jeg hørt på "Crystalised" (og resten av debutplata også, forøvrig) jævlig mye. Jeg hadde til og med låta som vekketone på mobilen min i en måneds tid. Bandets medlemmer Oliver Sims og Romy Madley-Croft synger enten hver for seg, eller sammen, på bandets låter. "Crystalised" åpner atmosfærisk og subtilt dunkende før Oliver starter ballet. De første gangene jeg hørte låta innså jeg ikke at de sang på engelsk, og utfra bildene jeg fant av de på nettet, trakk jeg raskt en slutning om at de var italienske mumlere. Her ser vi Oliver ti...

Om seks måneder og tre uker skal jeg bli gift. Jeg skal bli gift med ei jente som har det samme kjønn som meg, og dette byr på (dessverre) noen snirklete omveier som må tas. Jeg møtte kjæresten min et tidlig, tidlig morgen i slutten av mai 2005, vi møttes ved Soria Moria på Torshov, gikk en lang tur hvor hun pratet og jeg lo, før vi avsluttet med en avskjed på Grünerløkka hvor ingen av oss egentlig ikke ville gå. En uke senere møttes vi under lignende omstendigheter. Vi satt oppe ved Kampen basseng og pratet lenge.Jeg hadde nye converse-sko, og det er jo ikke ideelt for meg, men til tross for smerter i føttene, kulde og andre symptomer på ubehag, ville jeg ikke si noe til henne fordi hun var så fantastisk og jeg ville være sammen med henne lengst mulig. Jeg er ganske kjedelig av meg, og tror ikke på one night stands. Hun gjorde heller ikke det, og selvom jeg var noe klumsete i min oppførsel greide jeg til slutt vise at jeg var interessert i henne slik hun var interessert i meg. E...

Jeg prøver meg på noe helt nytt. En låt-spalte!!!! Woohoo! Opprinnelig var meningen å finne sanger som fikk meg til å grine, så mange av de låtene jeg presenterer må egentlig ha en varseltekst med "can bring you down". Men det er i beste intensjon. Det er vakre låter som vekker så mye i meg at jeg kan høre på de på repeat i timesvis, begynner å gråte og/eller ville grave i sjelen med klør. Høres voldsomt ut. Det er ikke meningen. Men musikk er vanskelig å beskrive. Som all annen kunst, er din tolkning personlig. Jeg går hardt ut. For ca ett år siden ramlet jeg over Bat for Lashes. Bat for Lashes heter egentlig Natasha Khan, og da jeg ble kjent med henne hadde hun allerede gitt ut en plate. Jeg hadde hørt navnet før, men rett og slett ikke brydd meg. Men jeg falt pladask at once. Hun har dette Kate Bush på 80-tallet/Stevie Nicks/Björk-preget, pluss en så sterk personlighet at hun holder seg tro mot sitt eget navn gjennom alt. Jeg elsker 80-tallsmusikk, og synes Stevie N...

Det er mange som skriver bøker for å ta et oppgjør med/vise sin kjærlighet til sine fedre (Åsa Linderborgs "Meg eier ingen", Mian Lodalens "Dårens Datter"). En av disse som er verdt å lese for deg som klarer deg uten altfor mye ståhei, er Alex Schulmans "Skynda att älska". Alex Schulman er en svensk mediepersonlighet og blogger som i april 2009 ga ut en bok hvor han med mye kjærlighet forteller om sine minner om en far som var 57 år eldre enn seg. Boken er skrevet med mye ømhet, kjærlighet og sorg, og Alex forteller selv i boken at det tok 5 år etter farens død før han tillot seg å sørge over han i hverdagen. Anledningen til at han har skrevet denne boka var at han selv skulle bli far, og at han derfor ville endelig kikke litt i minnets fotoalbum. Boken finnes ikke på norsk (enda), men Deichmanske har denne på utlån, og med Alex sin lette, fine skrivemåte er den en drøm å lese. Igår satt jeg på en fullstappet buss i Oslo, med handleposer presset opp ...

Da har vi unnagjort vår andre TV-frie dag. Det gikk jo strålende, for kjæresten hadde store planer om å ta meg med ut på restaurant og kino. Noe jeg egentlig har problemer med, men den siste tiden har mye av "problemene" uteblitt i situasjoner hvor de før konstant var tilstede. Jeg møtte kjæresten på Youngstorget og ble med inn på Åhlens først, da vi var et kvarter for tidlig ute i forhold til reservasjonen på Arakataka. Her fant vi atter en gang ut at ang stil og smak er vi enten HELT enig eller totalt UENIG. Et eksempel på når vi er enige: Deretter gikk vi mot Rockefeller for å finne Arakataka. Det var et ganske ålreit sted, og for 800 kr fikk vi to hovedretter, to desserter, to øl og ett glass vin. Vi fikk først tre brødskiver med sennep som ventemat, deretter fikk vi hver vår espressokopp med en nydelig suppe og en liten terning marinert ribbe. Så kom hovedrettene. Jeg bestilte letttrøkt ørret med lardo, oksetunge, blomkål med lardo, oksetunge, blomkål, vårr...

Ei venninne har kjøpt seg xbox360. Jeg ble superglad, fordi "ingen" jeg kjenner har xbox360, og snakker egentlig bare drit om det. Jeg digger xbox min. Kost meg masse med den og xbox live. Uansett, så begynte jeg å lage liste til henne med spill jeg hadde, som hun kunne låne. Og kom frem til at jeg egentlig begynner å få mange spill, føler det er på tide å ta en opprenskning. Spill det, eller bytt det inn. Men uansett, her er det jeg eier til nå. Ingen rangering; Av disse er de som har vært verdt summen jeg betalte pluss mer, og som jeg virkelig kan anbefale, følgende: - Fallout 3 - Oblivion - Mass Effect - Bioshock

Det er en liten ting som jeg blir mer og mer klar over. Hukommelsen er sin egen herre. Eller min herre. - Jeg husker veldig godt at jeg satt ute en sommer på det som var So What!. Jeg røyka og jeg var sammen med ei venninne. Så spilte de Blackalicious med "The sky is falling" og mitt musikkunivers fikk en ny planet. Men jeg husker ikke hvilken venninne det var. - Jeg husker at jeg var sikker på at morfar ikke visste at jeg røyka inne på rommet mitt, helt til han en dag tipsa meg om at det var dumt å ta ut batteriene i brannvarslern, tilfelle jeg skulle "glemme å blåse ut lysene". Jeg har fortsatt aldri røyka foran morfar. - Jeg husker at He-Man og Skeletor hadde slått seg sammen og kidnappet pappa på gårdsplassen. - Jeg husker at jeg plutselig sto på Lambertseter med en Vi  Menn-bag pakket med to skift og litt cd-plater og skulle treffe noen jeg aldri hadde møtt før. - Jeg husker ingenting av det negative med mine ekser. Faktisk har jeg problemer med å hus...

Igår bestemte jeg meg for å kjøpe Dragon Age: Origins til min kjære xbox360. Jeg tok t-banen fra Nydalen til Jernbanetorget, gikk inn på Byporten og entret Platekompaniet. Jeg kikket raskt over spillveggen, og gikk deretter til kassa. Der sto det ei dame foran meg, og fire stykker bak kassa. Det så ut som om noen var på opplæring, så jeg tenkte ikke så mye over det. Da dama foran meg var ferdig, gikk han som sto bak kassa mot bakrommet med en flaske vann i hånda, stoppet opp halvveis og spurte de tre andre bak kassa om noen av de hjalp meg. Han som jeg oppfattet som butikksjef med åpen cardigan og som sto lettere tilbakelent mot veggen, spurte meg om jeg fikk hjelp. Jeg svarte at det gjorde jeg ikke, men at jeg var på jakt etter det nye Dragon Age-spillet til xbox360. Han så litt spørrende ut, men tastet tre ganger på pcen, og sa at de var utsolgt. Så spurte jeg om han kunne sjekke om Oslo City hadde denne inne. Han tastet en gang, og sa nei. De hadde ikke hatt spillet inne siden...