Livet

Min kone og jeg skal altså separeres, eller, vi er vel separert, men papirene er ikke fyllt ut og sendt inn enda. Det er vel bare den typiske uthalingen som foregår, i tillegg til at vi fortsatt er fryktelig glad i hverandre. Begge har det vondt, og begge synes dette er jævlig, men samtidig er det også en naturlig avgjørelse. Man kan håpe i en evighet på at ting endrer seg, at situasjonen snur osv., men for oss å bli boende sammen ville bare gjort alt verre. Vi kunne ha risikert å ha ødelagt et vennskap fordi vi hadde forsuret det og latt det mugne i et forhold hvor den ene ville mer enn den andre. Sånne ting har ødelagt the aftermath etter et forhold før. Det vi ønsker er jo å en dag kunne være hverandres venner. Siden mai 2005 har hun vært den eneste kvinnen for meg. Det har ikke alltid vært sånn at jeg har greid å se det selv, men jeg har alltid følt at jeg hører til hos henne. Jeg har alltid følt meg trygg på henne, og følt meg hjemme i hennes selskap. At det vi bygger er noe ...

Dvale i dagligtale (takk til wikipedia); Uttrykket «dvale» brukes også ofte som et begrep i norsk dagligtale, der hensikten er å gjøre det klart at ting eller prosesser nærmest står i stampe, går sent eller har stoppet opp for en periode. Man kan høre utsagn som «utviklingen er i dvale» eller «prosjektet ligger i vinterdvale». Motsatt effekt. Når alt er bra, har jeg ikke behov for å blogge. Når alt er mindre bra, begynner lysten å komme tilbake. Siden sist; - har flyttet for meg selv - har begravd faren min - skal etterhvert skilles Lite drama, bare veldig veldig veldig trist. Vi får se hva fremtiden bringer. Jeg er verken optimistisk eller pessimistisk. Man må jo bare ta det som det kommer. Og man er ikke lenger 17 år og tror verden er like stor som Oslo. Velkommen tilbake!