Livet

For 9 måneder siden flyttet jeg fra selveier-leilighet i Oslo til rekkehus i borettslag i Telemark. Visjonene mine om en god forandring og nye muligheter var store og fargerike. Tross alt hadde jeg jo sett det på film. Hvordan man blir tatt imot i nytt nabolag. Så gøy? Kanskje jeg fikk nye venner? Naboer som lett vanna blomstene om jeg var på ferie eller som iblant kom med gode råd om tuja-hekken. Hver gang jeg var ute med søppel eller på vei fra butikken passet jeg på å si hei til alle jeg møtte. Ikke at jeg visste om de bare passerte gjennom eller var naboer, men grei vane å få. Fortsatt ingen som ringte på døra og sa "Velkommen". "Rart", tenkte jeg, "kanskje det er for kaldt og mørkt for de?" Og så ringte det på. Engang i desember. Endelig! Jeg åpnet døra full av spenning og ...Det var en litt mutt og oppgitt mann som møtte meg i døra. Han sa "Hei. Du må slå av krana ute, hvis ikke fryser vannet hos oss begge". Jeg unnskyldte meg og sm...

Det verste er at det er jeg selv som forteller meg det. Sånn har det vært siden jeg var liten. Hadde en psykolog sporet tilbake hele historien min hadde det nok blitt oppdaget HVA som startet det og hvorfor. Men det har sjelden noe å si hva som egentlig startet det. For meg. Livet mitt har bestått av noen få år uten, og resten av livet med. Alt jeg får til, er en seier. Alt jeg ikke får til, er en selvfølge. Hver dag jeg våkner og ikke har den tunge følelsen i brystet er en seier. Hver dag jeg våkner og ikke helt greier å skjønne hva som er vitsen med å stå opp, eller leve, er en selvfølge. For hva er vel poenget med å stå opp når man er så vanvittig verdiløs? Hver dag jeg tørr å si hei til noen på butikken eller bussen eller en fest, er en seier. Når de ikke sier hei tilbake, er det en selvfølge. Såklart vil ingen hilse på meg, jeg ville ikke gjort det selv engang. Hver jobbsøknad jeg sender, er en seier. Hver jobbsøknad jeg får avslag på, er en selvfølge. Såklart skj...

Jeg vokste opp uten noen eldre figurer i livet mitt som introduserte meg til Bowie, eller hadde album med han, så min vei for å bli kjent med han lagde jeg selv. Og det kom i små dråper. Han var med i "The Hunger" som vampyrfrelste unge meg så om og om igjen, han lagde musikken til "The Buddha of Suburbia" som jeg elsket uten å skjønne hvorfor, han var med Queen på "Under Pressure" som jeg på et punkt i livet synes var noe av det kuleste som fantes, og så skjønte jeg at favor ittlåta mi på unplugged-skiva til Nirvana var en Bowie-låt. Drypp drypp. Jeg så Stephen King-serien "Golden years" og digga tittellåta. "Jump they say" kom ut da jeg var 11 år og gjorde stort inntrykk på meg. Jeg så filmer som brukte Bowie sine låter konstant, og det alene var jo grunn til å fortsette å hamstre soundtracks. "The Heart's FIlthy Lesson" og "I'm afraid of Americans" hvor han og Trent Reznor, min (daværende) stor...