Livet

Jeg er så utrolig glad i statistikk og grafer og sånt. Helst meningsløse sådanne. Mer unyttig informasjon, jo bedre. Og så er jeg jo så utrolig glad i musikk! Disse lar seg heldigvis kombinere. Det har tidligere vært innlegg hvor lastfm.com har blitt trukket inn, og det er jo ikke uten grunn. Siden januar 2005 har jeg hatt en konto der, og der har jo all musikk jeg har hørt på digitalt blitt registrert. På godt og vondt. Jeg kan finne ut hvilken sang jeg hørte på 16. mars 2006, klokka 16:45. Første sangen som er registrert der er El-P med "Dead Disnee", 14. februar 2005*, kl 21:52. El-P "Dead Disnee" er fra plata Fantastic Damage, og for meg å oppdage denne skiva var en sånn...skikkelig god, ordentlig musikkopplevelse. Jeg hadde ikke hørt denne sjangeren før med et sånt alvor og bra tekst og alt var bare wow. Def Jux, selskapet til El-P, er nå lik kvalitet i min bok. Jaja. Mye har forandret seg siden 2005 når det kommer til hvordan jeg hører på musikk. I...

Før hadde jeg ingen problemer med å ta meg inn i denne delen av musikkverdenen. Det var i denne delen jeg bodde mesteparten av tiden. Nå er det vanskeligere. Men for fans tar jeg den risken. Da jeg bodde på Oppsal og var misfornøyd med alt og redd alt det andre, fikk jeg smaken for Low. Kjernen i gruppa er Alan Sparhawk og Mimi Parker som synger, spiller trommer og gitar. Tredjemann i gruppa har vært skifta ut fra tid til annen. Disse flotte menneskene, altså Mimi og Alan, er gift, og det gjør meg glad. Uansett...Low. Bandnavnet sier sitt. Eller hur? Det er litt som Eurythmics synger "Here comes that sinking feeling". Sånn er det med Low. Mye er vakkert. Vakkert og skjørt og lett. Men det er alltid en gufs i bakgrunnen. Sorg over døde, sorg over forhold som ikke lenger er, sorg over vanskeligheter i livet. Jeg ble jo først og fremst kjent med plata "I could live in hope" fra 1994 (enda en tittel som avslører litt av essensen, dette er musikk for oss som aldri ro...