Livet

For litt over en måned siden krasja jeg. Det var en fredag formiddag. Jeg tok bilen, min kjære svarte Toyota Yaris Verso, og satte kursen mot Oslo. Planen var at jeg skulle plukke opp kjæresten og så skulle vi kjøre videre til Fredrikstad. Det regnet kraftig på deler av strekningen, så jeg lå litt under fartsgrensa. På radioen hørte jeg Siri Kristiansen snakke med de andre deltagerne av Lørdagsrådet, og så kom de til en sak hvor en jente lurte på hvordan hun skulle konfrontere bestemoren med at hun var ufin mot bestefaren. Jeg hadde passert Drammen for lengst og da jeg var 11 minutter unna målet, ved Bygdøylokket, greide jeg ikke svinge riktig. I stedet traff jeg betong, betong og betong. Spant liksom side til side til side. Og akkurat som da jeg var liten og sykla, kunne jeg se alt i sakte film. For hver gang jeg åpnet øyene igjen tenkte jeg "Dette er det siste jeg ser før jeg dør" og "Hva med kjæresten min?" Og så stoppa bilen å spinne. Jeg så folk komme...

I går skulle jeg kjøre kjæresten hjem fra Porsgrunn til Oslo. Vi har kjørt motorveien tur/retur så uendelig mange ganger, så vi har prøvd å finne ut ting vi kan se langs veien istedetfor. For eksempel kjøre om Siljan og komme inn til Høyjord for å se på stavkirka, eller som i går hvor vi svingte av i Stokke og besøkte Lumen café og Sti for Øyet ved Fossnes. I flere år har jeg nevnt at jeg syns tanta mi har fått en besynderlig interesse, der hun har reist land og strand rundt for å ta bilder av kirker, på inn- og utsida. Samlet bilder i album, vært medlem i forum osv osv osv. Nå har jeg vært en sånn selv. Som reiser og ser på kirker. Ikke alltid med vilje, men jeg syns kirker er flotte bygg, og spesielt rundt i Telemark og Vestfold, hvor det er så mye historie og gravminner og slikt. I går kjørte vi og så en litt uvanlig trekirke stikke opp i horisonten. Vi stoppet og fant Vivestad kirke. Tidligere en stavkirke, og en lovekirke, til den brant opp og ble gjenoppbygd om en trekirke i ...

Det begynner å bli en stund siden jeg sist skrev noe her. Da jeg er mye alene i eget selskap, og har mye jeg pusler med i hodet mitt, tenkte jeg å se om kanskje jeg skal ta opp bloggen igjen. Klassisk, eller hva? Siden dere leste noe fra meg sist, har det ikke skjedd så mye. Annet enn dette: - Jeg er bileier. - Jeg går til samtaler hos DPS her jeg bor. - Jeg jobber frilans som korrekturleser, og iblant oversetter, for barneblader. - Jeg er ikke lenger samboer (mer om dette senere). - Jeg har tatt en mindre, ubetydelig operasjon på sykehus. - Jeg har vært på ikke mindre enn TO hytteturer. - Vært hos kurs via Nav. - Blitt ferdig med mitt forhold til Nav. - Vært i praksis. - Fått jobb! Bileier. Ja. Det er veldig dyrt, spesielt når man er uten inntekt. Men uten bil, hadde jeg nok ikke bodd her i Grenland i det hele tatt. I løpet av mitt første år med førerkort har jeg kjørt et par tusen mil, og sett avsindig mye vakker natur og hatt mange fine turer med kjæresten. S...

For 9 måneder siden flyttet jeg fra selveier-leilighet i Oslo til rekkehus i borettslag i Telemark. Visjonene mine om en god forandring og nye muligheter var store og fargerike. Tross alt hadde jeg jo sett det på film. Hvordan man blir tatt imot i nytt nabolag. Så gøy? Kanskje jeg fikk nye venner? Naboer som lett vanna blomstene om jeg var på ferie eller som iblant kom med gode råd om tuja-hekken. Hver gang jeg var ute med søppel eller på vei fra butikken passet jeg på å si hei til alle jeg møtte. Ikke at jeg visste om de bare passerte gjennom eller var naboer, men grei vane å få. Fortsatt ingen som ringte på døra og sa "Velkommen". "Rart", tenkte jeg, "kanskje det er for kaldt og mørkt for de?" Og så ringte det på. Engang i desember. Endelig! Jeg åpnet døra full av spenning og ...Det var en litt mutt og oppgitt mann som møtte meg i døra. Han sa "Hei. Du må slå av krana ute, hvis ikke fryser vannet hos oss begge". Jeg unnskyldte meg og sm...

Det verste er at det er jeg selv som forteller meg det. Sånn har det vært siden jeg var liten. Hadde en psykolog sporet tilbake hele historien min hadde det nok blitt oppdaget HVA som startet det og hvorfor. Men det har sjelden noe å si hva som egentlig startet det. For meg. Livet mitt har bestått av noen få år uten, og resten av livet med. Alt jeg får til, er en seier. Alt jeg ikke får til, er en selvfølge. Hver dag jeg våkner og ikke har den tunge følelsen i brystet er en seier. Hver dag jeg våkner og ikke helt greier å skjønne hva som er vitsen med å stå opp, eller leve, er en selvfølge. For hva er vel poenget med å stå opp når man er så vanvittig verdiløs? Hver dag jeg tørr å si hei til noen på butikken eller bussen eller en fest, er en seier. Når de ikke sier hei tilbake, er det en selvfølge. Såklart vil ingen hilse på meg, jeg ville ikke gjort det selv engang. Hver jobbsøknad jeg sender, er en seier. Hver jobbsøknad jeg får avslag på, er en selvfølge. Såklart skj...

Jeg vokste opp uten noen eldre figurer i livet mitt som introduserte meg til Bowie, eller hadde album med han, så min vei for å bli kjent med han lagde jeg selv. Og det kom i små dråper. Han var med i "The Hunger" som vampyrfrelste unge meg så om og om igjen, han lagde musikken til "The Buddha of Suburbia" som jeg elsket uten å skjønne hvorfor, han var med Queen på "Under Pressure" som jeg på et punkt i livet synes var noe av det kuleste som fantes, og så skjønte jeg at favor ittlåta mi på unplugged-skiva til Nirvana var en Bowie-låt. Drypp drypp. Jeg så Stephen King-serien "Golden years" og digga tittellåta. "Jump they say" kom ut da jeg var 11 år og gjorde stort inntrykk på meg. Jeg så filmer som brukte Bowie sine låter konstant, og det alene var jo grunn til å fortsette å hamstre soundtracks. "The Heart's FIlthy Lesson" og "I'm afraid of Americans" hvor han og Trent Reznor, min (daværende) stor...