Lysglimt i mørketida?

Jeg er, som noen eller flere av dere vet, ikke verdens beste forhold til dette med sosialisering. Virkelig ikke. Men i helgen har jeg overrasket meg selv, ikke bare fordi jeg har vært med på ting, men også fordi jeg har sutret og gruet meg relativt lite i forhold til det som er vanlig i slike situasjoner hvor alt inni meg egentlig skriker etter å få være hjemme i trygghet med gardinene for.

Jeg kom hjem på fredag og hadde det kjempekoselig med kjæresten, så dro vi til ei venninne av oss hvor det var Bokfest. Med andre ord, vi snakker om ei bok i en halvtime og så drikkes det og skravles om helt andre ting. Det var 6 stykker der i tillegg til meg selv, og jeg kjente jo alle sammen, et par av de til og med kjempegodt, men allikevel satt jeg og stressa litt når vi først kom dit. Men det gikk bra.

---

På lørdag, halv 1, ble vi hentet hjemme og kjørt videre til utendørs barnebursdag på Majorstua. Gullgutten fylte 3 år og fikk sjørøverskute-sjokoladekake, kanelboller som smakte himmelsk, mini-muffins i glade farger og masse gaver. Nå har ikke sånne som meg lært seg helt det med å kle på seg, så etter to timer utendørs, 7 barn og enda flere voksne hadde jeg helt enkelt fått nok. Heldigvis hadde vi lagd avtale om å besøke min tante som bodde to minutter unna, og kunne se frem til varme, te og se&hør. Deretter slo tante til med å kjøre oss til Sagene hvor vi fortsatte lørdagen i sosialiseringens navn. Denne gang sushikveld hos et vennepar av oss. Her kom det i tillegg et par til, som jeg ikke hadde møtt før, men allikevel var det greit å være der. Jeg spiser ikke sushi selv, men var med på å rulle. Resultatene kan du se her:

Jeg er ganske stolt av meg selv for å ha taklet denne helgen. Uten å gå ned i kjelleren, eller en av mine andre favoritter, begynne å krangle med kjæresten i stedetfor å si at jeg ikke orker tanken på å gå utenfor døra. Og det har vært veldig hyggelig. Jeg har hatt det fint. Nå må jeg bare begynne å like meg selv litt mer.