Artister å sette pris på, del 1

På nittitallet forsto jeg at det var noe som het Polar Music Prize. Dette var opprinnelig en pris som Stig "Stikkan" Anderson, ABBAs manager, ville dele ut til mennesker som var eller kom til å bli betydningsfulle på eksepsjonelle måter innenfor musikkindustrien. Jeg husker at jeg i 1996 så på svensk tv da Joni Mitchell fikk prisen sammen med en fransk komponist. Det var flott.

Stikkan Andersson, nr 2 fra høyre

I år vant endelig noen som er VELDIG nært meg selv. Både i tiden jeg har vokst opp i, og med den musikken jeg har vært nær.

Da jeg var 12 år, var "Human Behaviour" på VTV ofte, og jeg likte den litt rare lyden og sære oppførselen til Björk. Som fast leser her, vet du jo om min sær-interesse for artige lyder og/eller melankoli. Så kom jo også låta "Play Dead", og etter å ha sett den, fikk jeg pappa til å kjøre meg til HK-senteret (nå Jessheim Storsenter) for å kjøpe "Debut". Bare tenk på den fantastiske "There's more to life than this" hvor jeg hele tiden får inntrykk av å være i hodet til ei jente på utested som hører på dritkul musikk og seinere går inn på do og synger videre på favorittlåta. Hele tiden er det Björk, men på den tida, helt tidsriktig club-musikk. Eller hennes drømmende søte cover av sukker-låta "Like someone in love". Og denne flotte "Come to me", som begynner som en tidstypisk nesten trip-hop låt, med strykere og "You know...that I adore you, you know...that I love you". Den maniske, avhengighetsskapende "Violently Happy" (husker fortsatt musikkvideoen EKSTREMT klart uten å ha sett den på youtube).

2 år senere kom filmen "Tank Girl" ut, og Björk hadde lagt hovedlåta til den filmen, "Army of me". Da jeg så og hørte låta første gang satt jeg foran tven med STORE øyne og TØRSTE ører. I min verden fantes det ingenting som dette fra før. Og jeg elsket det. Denne eimen av destruktivitet, hevngjerrighet og allikevel behovet for å forklare.

Og ingen kan vel egentlig glemme Björks versjon av "It's oh so quiet" med dansende postbokser og Björk i et usedvanlig godt humør? Det ble kjøp av "Post" og, og her følte det med en mini-plakat som seg hør og bør endte opp på pikerommet. Og "Hyperballad", den låta som fans kanskje har elsket høyest av alt. Dette bildet jeg hadde i hodet av teksten. Og om kjærlighet. Og at sånn ville jeg ha det, men jeg ville ikke være henne. Selv om jeg var sikker på at det var meg. "I go through all this before you wake up, so I can feel happier to safe again with you". Har jeg fått det til nå som jeg er gift? Nei, men jeg er nærmere enn noengang. Jeg har giftet meg med noen jeg hjelper meg med å kaste alt som bør kastes. Det er tunge tanker i Björks naive, barneaktige sangstil. "Post" er på mange plan mye tyngre enn "Debut". Se for eksempel "Enjoy" med den tunge bassen, blåser og militærmarsjen. Den fantastiske, suggerende "Isobel". "In a heart full og dust, lives a creature called lust. It surprises and scares, like me, like me". Den litt motvillige nyforelskede jeg-personen i "Possibly maybe" med de sunkne beatsa og drømmesynthen.

Da jeg var 16, slapp hun "Homogenic". Og vi sleit med forholdet. Björk ble voldsomt krevende, og det var en av de første gangene jeg virkelig måtte jobbe for å sette pris på musikken. I ettertid har jo dette skjedd i tonnevis, og er en av de virkelig gledene i livet mitt, men det begynte jo et sted.

"Homogenic" var plata hvor Björk virkelig fant frem til det hun på mange måter har holdt på med siden sjangermessig. Tunge elektroniske beats iblanda islandsk nasjonalromantikk. Og dyp respekt og forståelse for naturen. Bare se på førstesporet "Hunter". Hvem kan vel glemme tekstlinja "I thought I could organize freedom, how Scandinavian of me". Andresporet, "Joga", har gitt meg så mye tårer og gåsehud og glede gjennom årene. Og her kommer en virkelig godbit. Under prisutdelingen på mandag sang Ane Brun sin versjon av "Joga", men hovedpersonen selv som publikum. Og fy søren. Ane Brun. Björk. Det er som den krystallklare vakre kjølige isen traff en varm bris. Kjenner du ingenting når du hører og ser dette opptaket, tror jeg du egentlig ikke får noe glede av musikk at all.


"Bachelorette" - låta for desperasjonsløping gjennom mørk, regntung skog. "I'm a whisper in water, secret for you to hear. You are the one who grows distant when I beckon you near". Storslagent, voldsomt og rett og slett fantastisk. Så "Alarm Call", som bare vitner om noen som har bakgrunn i naturen, som har prøvd seg i "vår" verden og funnet ut at 'hey, det er ekke så jævlig kult på asfalt som du påstår', og at du skal for pokker gi deg selv lov til å føle ting. "This is an alarm call, so wake up now!".

en av mange covre til "Alarm Call"-epene.

Puh, vet du, jeg kan holde på i et par dager til med å forklare om hvorfor jeg ELSKER Björk. Det skal jeg derimot ikke gjøre. Björk fortjener de prisene hun får, rett og slett. En fantastisk artist. Virkelig. Og så lenge hun gir ut skiver, kommer jeg til å kjøpe de. Både fordi hun får meg til å gråte, smile og komme igang. I tillegg til at hun aldri blir kjedelig.

Du bør gå og oppdage Björk på egen hånd. Tenk på Ane Brun, tenk på samarbeidet hun har hatt med Tricky, Goldie, Thom Yorke, Antony & the Johnsons, PJ Harvey og bli litt nysgjerrig.