Jeg har tenkt mye på dette siste månedene...
Det siste halvåret spesielt har det vært vanskeligere å dukke opp på jobb. Jeg kan ha en uke som begynner bra, friskt mot på mandag tross lite søvn natten før, og det er relativt greit å se alle kollegaene igjen.
Jeg starter med å få oversikt over hva som ligger igjen fra forrige uke, hvor det må settes inn en eventuell større innsats på denne dagen og kartlegger litt slik at jeg er forberedt på hvem som jobber med hva når i løpet av uka. Så begynner det.
Det begynner med telefoner, samtaler og radio. To stykker sitter i telefonen, noen sitter og prater høyt for seg selv (tenke høyt, som det heter) og noen skriker til hverandre over midtgangen. I tillegg driver radioen og spiller de samme låtene som den kommer til å spille fire ganger til i løpet av arbeidsdagen og også de neste 20 ukene, hver dag.
Så kommer det en mail hvor det atter igjen oser at avsender ikke bryr seg stort om hvem vedkommende på mottakeren er, eller hva mottaker egentlig gjør. Eller ser ut.
Om noe er uklart i mail, eller ikke lar seg gjøre, må man sende mail tilbake og forklare dette. Sikkert for tredje gang til samme avsender iløpet av dette året.
Deretter blir det samling, for da skal nesten alle ut og røyke, eller hente kaffe, eller gå på do eller bare...noe. Alt oppløses og kanskje den arbeidende roen hadde lagt seg over lokalet forsvinner som dugg for solen. Du er ikke av de som skal noe sted, så du fortsetter på plassen din. Forsøker å jobbe videre. Finne fokuset du akkurat mista. Du setter på musikk på mp3-spilleren. Setter inn øreplugger og finner eget fokus igjen.
Fem minutter etter dukker det opp en sak som krever at du må få svar fra noen andre. De andre har ikke svar og synes du bare skal gjøre det du mener er riktig. Du mener at de burde ha gjort det riktig fra starten av. Men dette har du sagt femti ganger før, og du kjenner murringa kommer igjen. Så inn med pluggene og på med fokus igjen, litt mer irritert og anspent. Lei av alle bortforklaringer som dukker opp. Men da står det plutselig noen ved siden av deg. Du har med omhu valgt hvite ledninger på øreproppene slik at folk kan se de mot dine mørke klær. Det fungerer fortsatt ikke. Du innser dette og drar ut den ene, sier "Hva kan jeg gjøre for deg?" og de forteller om de ikke så at du hadde på musikk, og når de skal forklare hva de lurte på er det som om de har glemt alt. De antar bare at du er inne på akkurat samme side som deg, leser samme mail som deg, behandler samme sak som deg. Men det gjør du ikke, og du sitter med noe som allerede har tatt deg 15 minutter og du er bare halvveis, så du vil nødig vekk fra dine åpne vinduer. Men det må du altså, for de som akkurat ville ha hjelp til noe ikke greide å huske det mer enn fem sekunder. Du greier ikke å svare uten å høres irritert ut. Du prøver å lysne opp litt, komme med en morsom kommentar, gi de en mental klapp på skulderen og går tilbake til din oppgave.
Det er lunsjtid. I nesten to år har du spist med samme gjeng. De har aldri spurt deg om du vil være med, men du har hengt deg på allikevel. Fordi om du ikke gjør det, blir du sittende i kantina alene og det orker du ikke, ikke i dag. Alternativet er jo å ta med mat opp til plassen og spise den der, men der skal folk prate med deg hele tida, fordi lunsjen spises til forskjellige tider, og er du på plassen din betyr det at du er ledig.
Engang i blant lar du "gjengen" din gå før deg, For å se om noen av de sier "hei, vil du være med å spise nå?", men ingen gjør det. Og du tenker at de gir så blaffen i deg. Selvfølelsen forsvinner mer og mer og mer og mer og du kveler noen hulkende lyder, biter tenna sammen og løper ned i kantina for å komme deg raskere opp derifra.
De neste timene går problemfritt, men de går seint. Veldig seint. Du tenker på alle prosjektene du har begynt på, egenstarta prosjekter som du har brukt mye tid på, også uten å skrive opp timene, som aldri har blitt fullført, fordi du blir aldri prioritert. Dine idéer blir aldri prioritert. Du husker alle tingene du har mast på i ett år eller mer, som fortsatt står på stedet hvil, fordi det er alltid noen som roper høyere, eller maser mer, eller smisker mer til de rette folka. Du tenker atter igjen at du kan bare slette alt arbeidet du har lagt ned i manualer, feilrapporter, utviklingsidéer, fordi det er større sjangs for at du løper maraton enn at de blir gjort noe med. Så prøver du å få hjernen på rett kjøl igjen. Finner en morsom eller interessant nettside du kan lese på for å få litt gnist igjen. Og atter igjen er vi igang.
Du legger merke til at til tross for flerfoldige henvendelser om å gå til deg direkte for at kollegaen din ikke skal bli forstyrra (og fordi kollegaen din egentlig jobber med noe annet), er det ingen som bryr seg. Og du gir opp bittelitt hver dag. Blir mer og mer motløs for hver dag. Føler deg mindre og mindre viktig for hver dag. Føler at alt er mer og mer nytteløst for hver dag. Det gnager og gnager og gnager. På slutten av dagen er du så ødelagt at du ikke tør gå fra jobb før resten av lokalet er tomt.
Du kommer endelig ut, vekk, bort fra bygget, fra jobben. Nå er mulighetene mange. Du kan gå hvor du vil, ta bussen hvor du vil, ta t-banen hvor du vil, og du tenker på alle tingene du skulle ha ordna etter jobb, men du føler deg så lite verdt og verden er så farlig at du bare setter deg på beste bussen, med en bok, snur deg ned mot boka eller ut mot vinduet og håper at ingen ser deg. At ingen viser tegn til at du eksisterer. At du bare kan komme inn døra til hjemmet ditt og være trygg.
Jeg starter med å få oversikt over hva som ligger igjen fra forrige uke, hvor det må settes inn en eventuell større innsats på denne dagen og kartlegger litt slik at jeg er forberedt på hvem som jobber med hva når i løpet av uka. Så begynner det.
Det begynner med telefoner, samtaler og radio. To stykker sitter i telefonen, noen sitter og prater høyt for seg selv (tenke høyt, som det heter) og noen skriker til hverandre over midtgangen. I tillegg driver radioen og spiller de samme låtene som den kommer til å spille fire ganger til i løpet av arbeidsdagen og også de neste 20 ukene, hver dag.
Så kommer det en mail hvor det atter igjen oser at avsender ikke bryr seg stort om hvem vedkommende på mottakeren er, eller hva mottaker egentlig gjør. Eller ser ut.
Om noe er uklart i mail, eller ikke lar seg gjøre, må man sende mail tilbake og forklare dette. Sikkert for tredje gang til samme avsender iløpet av dette året.
Deretter blir det samling, for da skal nesten alle ut og røyke, eller hente kaffe, eller gå på do eller bare...noe. Alt oppløses og kanskje den arbeidende roen hadde lagt seg over lokalet forsvinner som dugg for solen. Du er ikke av de som skal noe sted, så du fortsetter på plassen din. Forsøker å jobbe videre. Finne fokuset du akkurat mista. Du setter på musikk på mp3-spilleren. Setter inn øreplugger og finner eget fokus igjen.
Fem minutter etter dukker det opp en sak som krever at du må få svar fra noen andre. De andre har ikke svar og synes du bare skal gjøre det du mener er riktig. Du mener at de burde ha gjort det riktig fra starten av. Men dette har du sagt femti ganger før, og du kjenner murringa kommer igjen. Så inn med pluggene og på med fokus igjen, litt mer irritert og anspent. Lei av alle bortforklaringer som dukker opp. Men da står det plutselig noen ved siden av deg. Du har med omhu valgt hvite ledninger på øreproppene slik at folk kan se de mot dine mørke klær. Det fungerer fortsatt ikke. Du innser dette og drar ut den ene, sier "Hva kan jeg gjøre for deg?" og de forteller om de ikke så at du hadde på musikk, og når de skal forklare hva de lurte på er det som om de har glemt alt. De antar bare at du er inne på akkurat samme side som deg, leser samme mail som deg, behandler samme sak som deg. Men det gjør du ikke, og du sitter med noe som allerede har tatt deg 15 minutter og du er bare halvveis, så du vil nødig vekk fra dine åpne vinduer. Men det må du altså, for de som akkurat ville ha hjelp til noe ikke greide å huske det mer enn fem sekunder. Du greier ikke å svare uten å høres irritert ut. Du prøver å lysne opp litt, komme med en morsom kommentar, gi de en mental klapp på skulderen og går tilbake til din oppgave.
Det er lunsjtid. I nesten to år har du spist med samme gjeng. De har aldri spurt deg om du vil være med, men du har hengt deg på allikevel. Fordi om du ikke gjør det, blir du sittende i kantina alene og det orker du ikke, ikke i dag. Alternativet er jo å ta med mat opp til plassen og spise den der, men der skal folk prate med deg hele tida, fordi lunsjen spises til forskjellige tider, og er du på plassen din betyr det at du er ledig.
Engang i blant lar du "gjengen" din gå før deg, For å se om noen av de sier "hei, vil du være med å spise nå?", men ingen gjør det. Og du tenker at de gir så blaffen i deg. Selvfølelsen forsvinner mer og mer og mer og mer og du kveler noen hulkende lyder, biter tenna sammen og løper ned i kantina for å komme deg raskere opp derifra.
De neste timene går problemfritt, men de går seint. Veldig seint. Du tenker på alle prosjektene du har begynt på, egenstarta prosjekter som du har brukt mye tid på, også uten å skrive opp timene, som aldri har blitt fullført, fordi du blir aldri prioritert. Dine idéer blir aldri prioritert. Du husker alle tingene du har mast på i ett år eller mer, som fortsatt står på stedet hvil, fordi det er alltid noen som roper høyere, eller maser mer, eller smisker mer til de rette folka. Du tenker atter igjen at du kan bare slette alt arbeidet du har lagt ned i manualer, feilrapporter, utviklingsidéer, fordi det er større sjangs for at du løper maraton enn at de blir gjort noe med. Så prøver du å få hjernen på rett kjøl igjen. Finner en morsom eller interessant nettside du kan lese på for å få litt gnist igjen. Og atter igjen er vi igang.
Du legger merke til at til tross for flerfoldige henvendelser om å gå til deg direkte for at kollegaen din ikke skal bli forstyrra (og fordi kollegaen din egentlig jobber med noe annet), er det ingen som bryr seg. Og du gir opp bittelitt hver dag. Blir mer og mer motløs for hver dag. Føler deg mindre og mindre viktig for hver dag. Føler at alt er mer og mer nytteløst for hver dag. Det gnager og gnager og gnager. På slutten av dagen er du så ødelagt at du ikke tør gå fra jobb før resten av lokalet er tomt.
Du kommer endelig ut, vekk, bort fra bygget, fra jobben. Nå er mulighetene mange. Du kan gå hvor du vil, ta bussen hvor du vil, ta t-banen hvor du vil, og du tenker på alle tingene du skulle ha ordna etter jobb, men du føler deg så lite verdt og verden er så farlig at du bare setter deg på beste bussen, med en bok, snur deg ned mot boka eller ut mot vinduet og håper at ingen ser deg. At ingen viser tegn til at du eksisterer. At du bare kan komme inn døra til hjemmet ditt og være trygg.
Kommentarer
Legg inn en kommentar