To uker
Fredag for to uker siden skjedde det mest grusomme som har skjedd landet mitt i min levetid.
En bombe gikk av i regjeringskvartalet og drepte 8 mennesker.
Et vesen forkledd som politimann gikk i land på Utøya og skøyt ned og drepte 69 mennesker, 55 av de mellom 14 og 18 år. Mange andre ble skadet av skuddene hans.
Mandagen etter møtte angivelig 200.000 mennesker opp i noe som skulle være et fakkeltog, men pga oppmøtet ble en rosemarkering istedet. Vi sto sammen på rådhusplassen, mine venner og jeg var blant de 50.000 første. Vi sto der med roser i været for alle vi har mistet og for alle vi skal hedre fremover ved å stå opp for menneskeheten. Da Eskil Pedersen kom foran mikrofonen og du hørte ekko av applaus og så roser i været overalt hvor du snudde deg, rant det tårer. Han sto der i svart dress og fremsto som en sterk, human, åpen leder av AUF. Bare få dager etter å ha mistet venner og medlemmer.
Det anslås at 550.000 mennesker i Norge gikk i tog eller lignende markeringer den mandagen.
Dagen etter tok Norges tre rivaliserende MC-bander og kjørte kortesje fra Rådhusplassen i Oslo til Utøya. Det anslås at det var nærmere 1000 stykker som kjørte motorsykkel i kortesjen.
"– I utgangspunktet hadde han kun invitert rundt 30-50 personer, men i løpet av en halvtime hadde antall deltagere passert 100, forteller Jens Martin Haagensen" ( Budstikka )
--
Jeg bruker ikke navnet hans, jeg snur meg bort om bildet hans dukker opp. En dag kommer jeg til å lese fanzinen hans. Hjernen min holder allerede på å spy av alt jeg har lest. Jeg har vært så naiv og godtroende til mine medmennesker, tross at jeg har beholdt en sunn kynisme. Jeg var virkelig ikke klar over at disse meningene fantes så åpent (som i åpne forum og nettsider) i landet mitt.
Det finnes altså ganske mange folk ute i landet mitt som mener at Norge ødelegges.
At Norge ødelegges hver dag. Jeg er en av de som ødelegger Norge.
Jeg er en 30 år gammel lesbisk kvinne. Jeg er gift med en kvinne. Jeg er uten religionstilhørighet.
Jeg stemmer Sosialistisk Venstreparti. Jeg tror på fred og frihet og "sammen er vi sterke".
Vi kjøpte oss leilighet ved Grønland fordi vi trives best i multikulturelle samfunn.
Jeg tror på akseptanse fremfor avsky. Jeg tror på at ulikheter gir utvikling.
Jeg synes landet mitt er så fint at jeg synes andre skal få lov til å bo her.
Det siste lille støvkornet av fremmedfrykt som gjemte seg et sted i hjernen min da jeg flyttet til Oslo for 11 år siden er nå helt borte.
Fremmedfrykt. Frykt for det ukjente. Det er alt jeg trodde det var. Frykt for ting man ikke vet noe om det.
Jeg hadde fremmedfrykt for android-telefoner. Så fikk jeg lov til å bli litt kjent med en android-telefon, og nå har jeg eid en android-telefon i et halvt år.
Jeg hadde fremmedfrykt for sopp. Så var jeg med og plukket kantarell i skogen en høst. Nå har jeg med sopp nesten all slags mat.
Jeg hadde fremmedfrykt for babyer. Jeg trodde de bare grein og dreit. Så fikk vi ei niese. Jeg vil helst passe henne hver helg.
Så enkelt.
Det er vel egentlig fortsatt så enkelt?
En bombe gikk av i regjeringskvartalet og drepte 8 mennesker.
Et vesen forkledd som politimann gikk i land på Utøya og skøyt ned og drepte 69 mennesker, 55 av de mellom 14 og 18 år. Mange andre ble skadet av skuddene hans.
Mandagen etter møtte angivelig 200.000 mennesker opp i noe som skulle være et fakkeltog, men pga oppmøtet ble en rosemarkering istedet. Vi sto sammen på rådhusplassen, mine venner og jeg var blant de 50.000 første. Vi sto der med roser i været for alle vi har mistet og for alle vi skal hedre fremover ved å stå opp for menneskeheten. Da Eskil Pedersen kom foran mikrofonen og du hørte ekko av applaus og så roser i været overalt hvor du snudde deg, rant det tårer. Han sto der i svart dress og fremsto som en sterk, human, åpen leder av AUF. Bare få dager etter å ha mistet venner og medlemmer.
Det anslås at 550.000 mennesker i Norge gikk i tog eller lignende markeringer den mandagen.
Dagen etter tok Norges tre rivaliserende MC-bander og kjørte kortesje fra Rådhusplassen i Oslo til Utøya. Det anslås at det var nærmere 1000 stykker som kjørte motorsykkel i kortesjen.
"– I utgangspunktet hadde han kun invitert rundt 30-50 personer, men i løpet av en halvtime hadde antall deltagere passert 100, forteller Jens Martin Haagensen" ( Budstikka )
--
Jeg bruker ikke navnet hans, jeg snur meg bort om bildet hans dukker opp. En dag kommer jeg til å lese fanzinen hans. Hjernen min holder allerede på å spy av alt jeg har lest. Jeg har vært så naiv og godtroende til mine medmennesker, tross at jeg har beholdt en sunn kynisme. Jeg var virkelig ikke klar over at disse meningene fantes så åpent (som i åpne forum og nettsider) i landet mitt.
Det finnes altså ganske mange folk ute i landet mitt som mener at Norge ødelegges.
At Norge ødelegges hver dag. Jeg er en av de som ødelegger Norge.
Jeg er en 30 år gammel lesbisk kvinne. Jeg er gift med en kvinne. Jeg er uten religionstilhørighet.
Jeg stemmer Sosialistisk Venstreparti. Jeg tror på fred og frihet og "sammen er vi sterke".
Vi kjøpte oss leilighet ved Grønland fordi vi trives best i multikulturelle samfunn.
Jeg tror på akseptanse fremfor avsky. Jeg tror på at ulikheter gir utvikling.
Jeg synes landet mitt er så fint at jeg synes andre skal få lov til å bo her.
Det siste lille støvkornet av fremmedfrykt som gjemte seg et sted i hjernen min da jeg flyttet til Oslo for 11 år siden er nå helt borte.
Fremmedfrykt. Frykt for det ukjente. Det er alt jeg trodde det var. Frykt for ting man ikke vet noe om det.
Jeg hadde fremmedfrykt for android-telefoner. Så fikk jeg lov til å bli litt kjent med en android-telefon, og nå har jeg eid en android-telefon i et halvt år.
Jeg hadde fremmedfrykt for sopp. Så var jeg med og plukket kantarell i skogen en høst. Nå har jeg med sopp nesten all slags mat.
Jeg hadde fremmedfrykt for babyer. Jeg trodde de bare grein og dreit. Så fikk vi ei niese. Jeg vil helst passe henne hver helg.
Så enkelt.
Det er vel egentlig fortsatt så enkelt?
Kommentarer
Legg inn en kommentar