mitt liv i ditt
Min kone og jeg skal altså separeres, eller, vi er vel separert, men papirene er ikke fyllt ut og sendt inn enda.
Det er vel bare den typiske uthalingen som foregår, i tillegg til at vi fortsatt er fryktelig glad i hverandre.
Begge har det vondt, og begge synes dette er jævlig, men samtidig er det også en naturlig avgjørelse.
Man kan håpe i en evighet på at ting endrer seg, at situasjonen snur osv., men for oss å bli boende sammen ville bare gjort alt verre. Vi kunne ha risikert å ha ødelagt et vennskap fordi vi hadde forsuret det og latt det mugne i et forhold hvor den ene ville mer enn den andre. Sånne ting har ødelagt the aftermath etter et forhold før. Det vi ønsker er jo å en dag kunne være hverandres venner.
Siden mai 2005 har hun vært den eneste kvinnen for meg. Det har ikke alltid vært sånn at jeg har greid å se det selv, men jeg har alltid følt at jeg hører til hos henne. Jeg har alltid følt meg trygg på henne, og følt meg hjemme i hennes selskap. At det vi bygger er noe som kommer til å tåle mye mer enn noe annet jeg har vært igjennom før. Det er forsåvidt sant også. Selv om det ikke ender med at vi dør gamle og lykkelige i hverandres armer. Alle forhold går opp og ned, og det skal godt gjøres å se på din kjære med samme gløden hver dag i år inn og år ut. Men det skal alltid ligge noe essensielt der. Det der lille som gjør at du rett og slett VET at det er dere. Hva da når det forsvinner?
Forrige gang jeg gikk gjennom et brudd, hadde forholdet bare vart i 11 måneder. Jeg hadde kjærlighetssorg i nærmere ett år. Det finnes en periode på flere måneder hvor jeg rett og slett ikke husker hva jeg gjorde. Hvem jeg traff osv. Det har faktisk bodd to venner hos meg etter bruddet, som har bodd hos meg i kanskje 2-4 uker. Men det husker jeg ikke. Jeg husker det bare som en overnatting. Det sier litt, i og med at jeg har en innmari god husk. Så skada og så mye ødela jeg for meg selv etter det store første bruddet.
Denne gangen er jeg altså 8 år eldre, og det er en helt annen person som befinner seg her. Det er en større iboende trygghet, selvsikkert, selvrespekt og integritet som bor i meg. I tillegg til at jeg har vokst, erfart, følt og rett og slett blitt ELDRE. Jeg kommer i tillegg til å være skilt før jeg er 35, og det var jo ikke noe jeg hadde tenkt å oppleve, i og med at jeg synes sånne kortidsekteskap er bullshit og tull. Hvis man har greid å være sammen i 5 år, skal det jo pokker meg være trygt å gifte seg? Vel, nei.
Den beste medisinen for alt som foregår er rett og slett å prate om det. Her om dagen møtte jeg veggen littegrann og det ble vanskelig for meg å dra på jobb. Det gjorde ingenting for sjefen min, men dag nr 2 ringte hun meg og spurte hvordan det gikk. Etter mye grining, snyting og litt latter, var alt mye bedre og jeg hadde spart 900 kr på psykolog-time. Bare fordi jeg har et slikt forhold med sjefen min at jeg kan ringe og si at "hei, nå går det ikke, altså, nå greier jeg ikke å finne ut av hvordan jeg skal komme meg ut døra".
Vi som var i dette ekteskapet har det vondt. Begge to. Det er jo en av oss som har trekt i snora, so to speak, men det betyr ikke at det ikke er vondt. Veldig vondt. Og mange ganger er det jo sånn at i alt det vonde er det jo hverandre vi helst vil være med, fordi det er jo sånn vi har hatt det. Er ting tungt og vanskelig og trist og leit, har vi hatt hverandre. Og nå...har vi jo ikke det. Eller. Vi må bli vant til at vi ikke er den personen for hverandre. Selvfølgelig er det ikke vanskelig å se for seg at vi er venner og ikke noe mer om en stund, men nå er det altfor åpent sår, altfor vondt, altfor nytt. Samtidig er det en trøst at ingen av oss har det fint nå. Og vi griner foran hverandre. Jeg griner egentlig mest fordi jeg i skilsmisse også mister familien min. Det var henne, meg og katta vår. Og vår utvidede familie som var alle våre venner. Og ingen av disse forsvinner nå. Det er bare annerledes og rart.
Dette er den snilleste måten å ende et forhold på. Men det er helvetes vondt uansett. Når det er ferdig, er jeg enda sterkere, enda mer moden og i motsetning til 2004, klar over at jeg faktisk har en verdi som singel.
Det går bra. Det gjelder bare å tro det.
"så legger jeg mitt liv i ditt
så legger du ditt liv i mitt"
Det er vel bare den typiske uthalingen som foregår, i tillegg til at vi fortsatt er fryktelig glad i hverandre.
Begge har det vondt, og begge synes dette er jævlig, men samtidig er det også en naturlig avgjørelse.
Man kan håpe i en evighet på at ting endrer seg, at situasjonen snur osv., men for oss å bli boende sammen ville bare gjort alt verre. Vi kunne ha risikert å ha ødelagt et vennskap fordi vi hadde forsuret det og latt det mugne i et forhold hvor den ene ville mer enn den andre. Sånne ting har ødelagt the aftermath etter et forhold før. Det vi ønsker er jo å en dag kunne være hverandres venner.
Siden mai 2005 har hun vært den eneste kvinnen for meg. Det har ikke alltid vært sånn at jeg har greid å se det selv, men jeg har alltid følt at jeg hører til hos henne. Jeg har alltid følt meg trygg på henne, og følt meg hjemme i hennes selskap. At det vi bygger er noe som kommer til å tåle mye mer enn noe annet jeg har vært igjennom før. Det er forsåvidt sant også. Selv om det ikke ender med at vi dør gamle og lykkelige i hverandres armer. Alle forhold går opp og ned, og det skal godt gjøres å se på din kjære med samme gløden hver dag i år inn og år ut. Men det skal alltid ligge noe essensielt der. Det der lille som gjør at du rett og slett VET at det er dere. Hva da når det forsvinner?
Forrige gang jeg gikk gjennom et brudd, hadde forholdet bare vart i 11 måneder. Jeg hadde kjærlighetssorg i nærmere ett år. Det finnes en periode på flere måneder hvor jeg rett og slett ikke husker hva jeg gjorde. Hvem jeg traff osv. Det har faktisk bodd to venner hos meg etter bruddet, som har bodd hos meg i kanskje 2-4 uker. Men det husker jeg ikke. Jeg husker det bare som en overnatting. Det sier litt, i og med at jeg har en innmari god husk. Så skada og så mye ødela jeg for meg selv etter det store første bruddet.
Denne gangen er jeg altså 8 år eldre, og det er en helt annen person som befinner seg her. Det er en større iboende trygghet, selvsikkert, selvrespekt og integritet som bor i meg. I tillegg til at jeg har vokst, erfart, følt og rett og slett blitt ELDRE. Jeg kommer i tillegg til å være skilt før jeg er 35, og det var jo ikke noe jeg hadde tenkt å oppleve, i og med at jeg synes sånne kortidsekteskap er bullshit og tull. Hvis man har greid å være sammen i 5 år, skal det jo pokker meg være trygt å gifte seg? Vel, nei.
Den beste medisinen for alt som foregår er rett og slett å prate om det. Her om dagen møtte jeg veggen littegrann og det ble vanskelig for meg å dra på jobb. Det gjorde ingenting for sjefen min, men dag nr 2 ringte hun meg og spurte hvordan det gikk. Etter mye grining, snyting og litt latter, var alt mye bedre og jeg hadde spart 900 kr på psykolog-time. Bare fordi jeg har et slikt forhold med sjefen min at jeg kan ringe og si at "hei, nå går det ikke, altså, nå greier jeg ikke å finne ut av hvordan jeg skal komme meg ut døra".
Vi som var i dette ekteskapet har det vondt. Begge to. Det er jo en av oss som har trekt i snora, so to speak, men det betyr ikke at det ikke er vondt. Veldig vondt. Og mange ganger er det jo sånn at i alt det vonde er det jo hverandre vi helst vil være med, fordi det er jo sånn vi har hatt det. Er ting tungt og vanskelig og trist og leit, har vi hatt hverandre. Og nå...har vi jo ikke det. Eller. Vi må bli vant til at vi ikke er den personen for hverandre. Selvfølgelig er det ikke vanskelig å se for seg at vi er venner og ikke noe mer om en stund, men nå er det altfor åpent sår, altfor vondt, altfor nytt. Samtidig er det en trøst at ingen av oss har det fint nå. Og vi griner foran hverandre. Jeg griner egentlig mest fordi jeg i skilsmisse også mister familien min. Det var henne, meg og katta vår. Og vår utvidede familie som var alle våre venner. Og ingen av disse forsvinner nå. Det er bare annerledes og rart.
Dette er den snilleste måten å ende et forhold på. Men det er helvetes vondt uansett. Når det er ferdig, er jeg enda sterkere, enda mer moden og i motsetning til 2004, klar over at jeg faktisk har en verdi som singel.
Det går bra. Det gjelder bare å tro det.
"så legger jeg mitt liv i ditt
så legger du ditt liv i mitt"
Kommentarer
Legg inn en kommentar