Sipping

Nå er jeg inne på min fjerde og siste uke av sykemeldinga.

Fortsatt er ikke salget av husene ferdig.

Fortsatt er jeg ikke ferdig med å håndtere alt mentalt.

Det er allikevel på tide å komme tilbake på jobb. Det finnes noen positive grunner

til at jeg VIL på jobb. Alle de er kollegaer. Og jeg trenger konstruktivitet i hverdagen.

Da jeg fikk sykemeldingen, tenkte jeg at nå skal jeg ta timeout noen dager, bare sove og være aleine,

og så skal jeg være flink. Gå tur, spise ordentlig, treffe venner, bli ferdig med salget og sånne ting.

Det varte ikke i det hele tatt. At salget ikke er over skal jeg ikke ta ansvar for. Der ligger hele skylden på andre, heldigvis. Dessverre er resten helt og totalt mitt eget ansvar. Jeg har møtt noen venner, men slitt med å møte de i flertall. Jeg har ikke gått noen turer. Har knapt turt å bevege meg utendørs om det har vært lyst ute. Jeg har drikki meg full to ganger i uka. Fordi da har jeg følt meg bra. Jeg har sett 20 filmer, tre hele tv-serier, i tillegg til å startet mange flere. Sovet til ettermiddagen, vært våken om natta. Holdt hjernen opptatt så jeg ikke skal savne. Jeg har det kjempevondt, og det er bare en person jeg vil prate med det om. 

Det blir bra å komme igang igjen.

Jeg vil heller holde på å ekplodere på innsiden enn å føle at jeg har mistet alt rett på huden.

Bare 35 +- arbeidsdager igjen, så er det over for i år.

For den grunnleggende følelsen er at jeg "bare" vil ha noen å holde rundt. Alt annet føles som løgn. Som jeg må si for å overleve, ikke tape ansiktet. Bare det å si det for meg selv, gjør at jeg begynner å grine.

Det gjør vondt at vi ikke drar på sosiale tilstelninger sammen lenger. At vi er der hver for oss og ikke har en naturlig samhørighet. Det føles som om det dreper meg.