Løgner og bedrag?
Da har jeg bikka 32, dere.
Og jeg føler meg ikke det dugg eldre.
Smartere og mer erfaren; ABSOLUTT!
Jeg tenker mye på hvor mye/lite jeg lyver i løpet av en dag. Det er litt overveldende for meg iblant å innse hvor "lett" det er for meg å lyve. Nå har jeg aldri vokst opp i et hjem hvor det har blitt sett sterkt ned på. Det har tvertimot vært en måte for min far og jeg å sameksistere i det som var vårt hjem. Det var lettere å si en liten løgn, istedetfor å si sannheten som egentlig ingen av oss ville konfrontere. Jo. Så det blir da lettere å lyve etterhvert som man blir eldre, og man øver. Nå er det kanskje et par ting jeg kunne ha løyet mindre om, og noen jeg kanskje skulle ha løyet mer om.
Jeg er foreksempel forbasket ærlig når det gjelder meg selv. Spør du hvordan jeg har det, vil jeg vurdere ansiktet ditt i to sekunder før jeg da gir deg (mest sannsynlig) et svar du kanskje ikke var forberedt på å håndtere. Du møtte meg for første gang igår og du vet allerede ting om meg du kanskje skulle hatt som et mysterium litt lenger, om ikke for alltid. Jeg er også veldig for at man skal være åpen og ærlig om følelseslivet, såfremt man er i situasjoner dette passer seg. Altså...kanskje ikke mens du er i et avdelingsmøte på jobb med 20 andre. Men om du er i en samtale med en god venn. Da kan det jo være greit å si hvordan du egentlig har det. Men kanskje blir det for mye. Så jeg skulle gjerne ha øvd inn et smil og svarautomatikken i "fint" når noen spør meg hvordan det går. Nei. Jeg skulle egentlig ikke det. Det virker så kjedelig.
Derimot lyver jeg helt fantastisk om trivielle ting. Det kalles vel hvite løgner. Eller...litt mer sånn...gråmelert. Jeg mener jo at overdrivelser og litt mer fargelegging og glitter er det som tar en historie fra kjedelig oppramsing til fantastisk latterfremkallende. Før var jeg veldig dårlig på å gi en grunn til hvorfor jeg avlyste.
Veldig ofte var jo grunnen at jeg rett og slett møtte så stor angst at jeg ikke klarte gå ut døra. Istedet var det lettere å smelle avgårde en sms hvor det sto noe om sykdom/ærend/overtid osv.
Linjene mellom løgn vs. sannhet vs. plain bullshit er rett og slett bare en stor floke for meg. På det trivielle planet.
Men det er noen ting jeg nå skal nevne. Ting som er løgn uansett. Men som jeg allikevel har greid å si.
1) "Forhold ass, glad jeg er ferdig med det." - totalt bullshit. Jeg er og blir et forholdsmenneske. Jeg elsker tilhørigheten, kjærligheten, samholdet, samarbeidet og forskjellene. Dette sier jeg som regel når andre forteller om problemer i sitt forhold. Sannheten er jo at jeg hadde tolerert jævlig mye slit og krangling om jeg var i et forhold igjen. Såfremt det var den rette, altså.
2) "Anne Kat? Nei, jeg liker ikke henne jeg heller!" - LIEEEEEEEE. Siden Anne Kat Hærland dukka opp i mediene har jeg syntes at hun er superheit. Herregud. Jeg er livredd sånne som henne, men jeg synes hun er überheit. HEITHEITHEIT!
3) "Jeg har slutta å røyke, jeg" - jeg kommer nok aldri til å slutte. Selvom jeg tror det selv når jeg sier det der. Men jeg er flink til å la det gå både en og to og tre og fire og fem og seks uker mellom hver gang.
4) "Jøss, er du også her?" - jeg er UTROLIG god til å vite hva folk gjør, hvor de er og hvem de er sammen med. Så om jeg er et sted, treffer på deg, og sier denne setningen, jobber du mest sannsynligvis undercover i veldig god forkledning. Eller så lyver jeg. Fordi jeg veit.
5) "Nei. Det er ingenting" - det er ALLTID noenting med meg. Hodet mitt prøver å få meg til å gå i fistel flere ganger daglig og jeg henger meg opp i tusen smådetaljer som blir gjort og sagt hele tida. Det er alltid noe. Men det er bare det at jeg synes det er jævlig teit å innrømme akkurat hvor smålig det er i hodet mitt iblant, at jeg heller velger å si at det ikke er noe. Nå i det siste øver jeg meg på å istedet si "ja, men jeg vil ikke prate om det".
---
Henger ikke på greip alt sammen her, men noe av det vakreste med meg i denne delen av livet mitt er at jeg er både ydmyk og menneskelig nok at hvis du faktisk tar meg i løgn, så kommer jeg til å innrømme istedetfor å benekte. Tross alt.
Og jeg føler meg ikke det dugg eldre.
Smartere og mer erfaren; ABSOLUTT!
Jeg tenker mye på hvor mye/lite jeg lyver i løpet av en dag. Det er litt overveldende for meg iblant å innse hvor "lett" det er for meg å lyve. Nå har jeg aldri vokst opp i et hjem hvor det har blitt sett sterkt ned på. Det har tvertimot vært en måte for min far og jeg å sameksistere i det som var vårt hjem. Det var lettere å si en liten løgn, istedetfor å si sannheten som egentlig ingen av oss ville konfrontere. Jo. Så det blir da lettere å lyve etterhvert som man blir eldre, og man øver. Nå er det kanskje et par ting jeg kunne ha løyet mindre om, og noen jeg kanskje skulle ha løyet mer om.
Jeg er foreksempel forbasket ærlig når det gjelder meg selv. Spør du hvordan jeg har det, vil jeg vurdere ansiktet ditt i to sekunder før jeg da gir deg (mest sannsynlig) et svar du kanskje ikke var forberedt på å håndtere. Du møtte meg for første gang igår og du vet allerede ting om meg du kanskje skulle hatt som et mysterium litt lenger, om ikke for alltid. Jeg er også veldig for at man skal være åpen og ærlig om følelseslivet, såfremt man er i situasjoner dette passer seg. Altså...kanskje ikke mens du er i et avdelingsmøte på jobb med 20 andre. Men om du er i en samtale med en god venn. Da kan det jo være greit å si hvordan du egentlig har det. Men kanskje blir det for mye. Så jeg skulle gjerne ha øvd inn et smil og svarautomatikken i "fint" når noen spør meg hvordan det går. Nei. Jeg skulle egentlig ikke det. Det virker så kjedelig.
Derimot lyver jeg helt fantastisk om trivielle ting. Det kalles vel hvite løgner. Eller...litt mer sånn...gråmelert. Jeg mener jo at overdrivelser og litt mer fargelegging og glitter er det som tar en historie fra kjedelig oppramsing til fantastisk latterfremkallende. Før var jeg veldig dårlig på å gi en grunn til hvorfor jeg avlyste.
Veldig ofte var jo grunnen at jeg rett og slett møtte så stor angst at jeg ikke klarte gå ut døra. Istedet var det lettere å smelle avgårde en sms hvor det sto noe om sykdom/ærend/overtid osv.
Linjene mellom løgn vs. sannhet vs. plain bullshit er rett og slett bare en stor floke for meg. På det trivielle planet.
Men det er noen ting jeg nå skal nevne. Ting som er løgn uansett. Men som jeg allikevel har greid å si.
1) "Forhold ass, glad jeg er ferdig med det." - totalt bullshit. Jeg er og blir et forholdsmenneske. Jeg elsker tilhørigheten, kjærligheten, samholdet, samarbeidet og forskjellene. Dette sier jeg som regel når andre forteller om problemer i sitt forhold. Sannheten er jo at jeg hadde tolerert jævlig mye slit og krangling om jeg var i et forhold igjen. Såfremt det var den rette, altså.
2) "Anne Kat? Nei, jeg liker ikke henne jeg heller!" - LIEEEEEEEE. Siden Anne Kat Hærland dukka opp i mediene har jeg syntes at hun er superheit. Herregud. Jeg er livredd sånne som henne, men jeg synes hun er überheit. HEITHEITHEIT!
3) "Jeg har slutta å røyke, jeg" - jeg kommer nok aldri til å slutte. Selvom jeg tror det selv når jeg sier det der. Men jeg er flink til å la det gå både en og to og tre og fire og fem og seks uker mellom hver gang.
4) "Jøss, er du også her?" - jeg er UTROLIG god til å vite hva folk gjør, hvor de er og hvem de er sammen med. Så om jeg er et sted, treffer på deg, og sier denne setningen, jobber du mest sannsynligvis undercover i veldig god forkledning. Eller så lyver jeg. Fordi jeg veit.
5) "Nei. Det er ingenting" - det er ALLTID noenting med meg. Hodet mitt prøver å få meg til å gå i fistel flere ganger daglig og jeg henger meg opp i tusen smådetaljer som blir gjort og sagt hele tida. Det er alltid noe. Men det er bare det at jeg synes det er jævlig teit å innrømme akkurat hvor smålig det er i hodet mitt iblant, at jeg heller velger å si at det ikke er noe. Nå i det siste øver jeg meg på å istedet si "ja, men jeg vil ikke prate om det".
---
Henger ikke på greip alt sammen her, men noe av det vakreste med meg i denne delen av livet mitt er at jeg er både ydmyk og menneskelig nok at hvis du faktisk tar meg i løgn, så kommer jeg til å innrømme istedetfor å benekte. Tross alt.
Kommentarer
Legg inn en kommentar