Triggere

Siste dagene har vært tunge og grå. Jeg har ikke villet stå opp, jeg har ikke villet tenke, jeg har ikke greid å føle noe glede eller noe som helst tristhet. Bare tomhet. Dette kan selvsagt skyldes at jeg har hatt få planer i løpet av uka, og dermed sunket litt ned i min egen søle, eller at immunforsvaret køla seg litt til hos meg, og gjort meg ekstra åpen for min egen søle.

Idag fikk jeg forøvrig litt nok. Jeg så det blåste ute. Jeg så det regna ute. Tok jakka på, en lue og joggesko.
Satt på Highasakite i øra, og så gikk jeg. Lenge. Opp og ned, frem og tilbake, hver gang jeg nærmet meg hjem, snudde jeg og tok en annen vei.

Til slutt endte jeg opp ved Østre Gravlund. Snø, trist, grått og vått over hele plassen. Et par steder kunne du se en gravlykt, et sted kunne du se hjulspor og nye graver med kranser på. En grav var overøst med bamser, bilder, blomster og lykter. Noen mistet sin 3 uker gamle sønn for litt over ett år siden. En annen grav er kun pyntet med et innrisset hjerte og foran sitter det en våt bamse. 39 år gammel ble hun som er i grava. Jeg tenker alltid på om det er trafikkulykke, sykdom, selvmord eller annet når jeg ser den alderen.

Jeg ender opp ved minnelunden på Østre Gravlund. Jeg har tydeligvis ikke gått så langt inn før. Nå er det snø der som har dekket det meste av kranser og blomster. Jeg leser skiltet, "Minnelunden er et gravfelt der den enkelte grav er uten minnesmerke. Fang et minne - kjenn et navn, hver for oss har sorgen navn". Tar mine tynne luftige joggesko gjennom snøen opp til statuen som er der, og så begynner jeg å gråte. Masse.
Det regner og blåser. Ingen andre er der. Så jeg tillater meg å hulke litt ved siden av. Jeg kjenner sånn sakte at jeg løsner opp. At den grå, tunge tåka letter.

Det er ett år siden jeg var på min første tur i Nord-Norge, og mens jeg var der fikk jeg en telefon som fortalte at min mormor var blitt lagt inn på sykehus med noe så "enkelt" som tarmslyng.
4 måneder etter var hun død, da tarmslyng ble noe mye større og mørkere og jævligere.

Det er ett år siden de ringte fra gravferdskontoret for å informere om at det var på tide å sette ned urna til faren min, og lurte på om dette var noe jeg ville være med på. Siden jeg trodde jeg var over det verste, så jeg ingen grunn til det. Bare få han ned i bakken.
Jeg har fortsatt ikke besøkt grava hans. Det verste var jo ikke over. Trodde aldri jeg skulle savne noen så mye.

Og der står jeg. På en kirkegård hvor ingen av de ligger begravd, og lua mi, jakka mi, skoa mine, buksene mine er våte. Jeg begynner å bli kald og jeg griner. Griner og sørger og husker og tenker og griner litt til.
Så puster jeg ordentlig inn og ut. Skifter musikk. Og går hjemover. Fortere. Lettere. Bedre nå.