David Bowie

Jeg vokste opp uten noen eldre figurer i livet mitt som introduserte meg til Bowie, eller hadde album med han, så min vei for å bli kjent med han lagde jeg selv. Og det kom i små dråper. Han var med i "The Hunger" som vampyrfrelste unge meg så om og om igjen, han lagde musikken til "The Buddha of Suburbia" som jeg elsket uten å skjønne hvorfor, han var med Queen på "Under Pressure" som jeg på et punkt i livet synes var noe av det kuleste som fantes, og så skjønte jeg at favorittlåta mi på unplugged-skiva til Nirvana var en Bowie-låt. Drypp drypp. Jeg så Stephen King-serien "Golden years" og digga tittellåta. "Jump they say" kom ut da jeg var 11 år og gjorde stort inntrykk på meg. Jeg så filmer som brukte Bowie sine låter konstant, og det alene var jo grunn til å fortsette å hamstre soundtracks. "The Heart's FIlthy Lesson" og "I'm afraid of Americans" hvor han og Trent Reznor, min (daværende) store helt, samarbeidet tett både musikalt og visuelt, og som om ikke det var nok dukka han opp i prequelen til Twin Peaks også, "Fire, walk with me" og deltok med Placebo på låta jeg fortsatt kan teksten til utenat. "I'm unclean, a libertine, and everytime you vent your spleen, I seem to lose the power of speech, you're slipping slowly from my reach, you grow me like an evergreen, you never see the lonely me at all". Da jeg var tjue hadde altså David Bowie blitt en fyr jeg rett og slett kjente at jeg hadde veldig sansen for. Og da skjer det. Du sjekker ut alt du kan finne av han. Platekompaniet kjørte ned priser på klassikere og du kommer hjem med tre plater av en fyr du aldri før har eid et album av. Du innser at du egentlig har hørt på David Bowie hele livet. Alt virker kjent. Og trygt. Og fint.

Takk for en flott deltagelse i livet til oss alle, David.