Daglig blir jeg fortalt at jeg er verdiløs
Det verste er at det er jeg selv som forteller meg det.
Sånn har det vært siden jeg var liten. Hadde en psykolog sporet tilbake hele historien min hadde det nok blitt oppdaget HVA som startet det og hvorfor. Men det har sjelden noe å si hva som egentlig startet det. For meg. Livet mitt har bestått av noen få år uten, og resten av livet med.
Alt jeg får til, er en seier.
Alt jeg ikke får til, er en selvfølge.
Hver dag jeg våkner og ikke har den tunge følelsen i brystet er en seier.
Hver dag jeg våkner og ikke helt greier å skjønne hva som er vitsen med å stå opp, eller leve, er en selvfølge.
For hva er vel poenget med å stå opp når man er så vanvittig verdiløs?
Hver dag jeg tørr å si hei til noen på butikken eller bussen eller en fest, er en seier.
Når de ikke sier hei tilbake, er det en selvfølge.
Såklart vil ingen hilse på meg, jeg ville ikke gjort det selv engang.
Hver jobbsøknad jeg sender, er en seier.
Hver jobbsøknad jeg får avslag på, er en selvfølge.
Såklart skjønner de at jeg ikke er bra nok.
Hver kjøretime jeg har møtt opp til, er en seier.
En kjøretime jeg får litt kritikk på, er en selvfølge.
Såklart er jeg dårlig på å kjøre bil.
En melding, beskjed, et brev, et kort jeg sender er en seier.
Hver gang jeg ikke får tilbakemelding eller svar, er det en selvfølge.
For hvem i all verden er interessert i å kommunisere med meg.
Jeg har hørt noen si at det høres godt ut å ha det som meg, tross alt så sitter jeg hjemme hver dag. Står opp når jeg våkner eller sola bryter inn. Spiser frokost i stua mens jeg sjekker gjennom dagens mail og nyheter og nye jobbannonser. Får følelsen av ukvalifisert, verdiløst pakk bølgende innover meg og er nødt til å gjøre noe annet. Så jeg setter på en klesvask. Tross alt klarer jeg å vaske klær. YEY! Eller så henter jeg posten og håper inderlig at det er noe positivt der. Kanskje jeg koser litt med katten min og håper at hun koser tilbake. Så tenker jeg på om jeg burde sette meg ute i sola og lese avisen eller en bok eller noe, men så tenker jeg på hvor stygg og fæl og tjukk og ekkel og verdiløs jeg er, og ikke har jeg noen ålreite utemøbler heller. Best å bare bli sittende inne. Eller...kanskje jeg skal gå meg en tur, få litt frisk luft både til kropp og sinn. Er klærne mine bra nok? Burde jeg dusje først, eller holde det å vaske meg og gre håret? Er det såpass lyst ute at jeg kan gå med solbriller uten at det ser rart ut? Er det så varmt at jeg kommer til å bli svett og ekkel? Kanskje jeg skal ta bussen ned til biblioteket? Låne noen bøker, lese litt. Åh, men neste buss er det fullt av skoleelever på, det orker jeg ikke idag, tenk om de ser på meg eller slenger en kommentar til meg. Jeg savner pappa. Nei, jeg gjør jo ikke det, for en dust. Kanskje jeg skulle ha fått rydda i boden. Det er jo lurt. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med alt, tenk om jeg starter og så bare mister jeg piffen. Best å la vær. Skulle jeg kanskje ha ringt noen? Nei, de er sikkert på jobb alle sammen, er jo egentlig ingen som spør hvordan jeg har det lenger, alle synes vel jeg poster for mye på sosiale medier uansett. Lei trynet mitt før de har sett meg. Kanskje jeg skulle ha gått og handlet inn til middag sånn at det er klart når kjæresten komme hjem? Nei, bør vente litt til klokka er nærmere fire så er det travelt der og ingen legger merke til meg.
Oi, det har plutselig gått to timer og jeg har fortsatt ikke fått gjort noe fornuftig, det er jo sant, jeg er totalt verdiløs, bortkasta energi, bortkasta tid. Hun finner vel ut av det en dag og går fra meg, det hadde nok jeg gjort også.
Og jeg har ALLTID dårlig samvittighet. For at jeg ikke jobber, for at jeg ikke søker nok, for at jeg ikke skriver bra nok søknader, for at jeg ikke er bedre, for at jeg ikke kan mer, for at jeg ikke ser bedre ut, for at jeg ikke kler meg bedre, for at jeg skuffer folk, for at jeg ikke klarer å ta kontakt med vennene mine selv når jeg savner de, for at jeg tror de egentlig hater meg og er glad for å bli kvitt meg selv om jeg bør vite at de er glad i meg, for at jeg egentlig har det bra og allikevel har det kjipt.
Sånn fortsetter det. Dag ut og dag inn. Det er ikke sånn at dette var noe som begynte å skje da jeg ikke jobba lenger. Dette er sånn jeg har hatt det hele tiden. Så lenge jeg kan huske. Noe av det deiligste med å drikke var at den stemmen ble litt borte. Helt til dagen derpå når den var skrudd opp enda høyere.
Jeg slapper sjelden av, selv om det virker sånn. Jeg gjør ting som å se på tv-serier og spiller på kveldene for å få litt fri fra den stemmen i hodet mitt, men det hjelper ikke så ofte jeg skulle ønske. Så sitter jeg der på kvelden og er sliten. Sliten av ingenting. Glad for at en ny dag er over uten at jeg gikk i kjelleren. Redd for at morgendagen skal bli en sånn dag. Mest av alt glad for at stemmen til kjæresten min overdøver den drittstemmen mer og mer. Jeg har noen ved min side som tror på meg, flere tusen ganger mer enn jeg tror på meg selv, og oftere enn ikke trro jeg på henne.
Og så får jeg håpe at noen faktisk ser forbi det som eventuelt mangler på en søknad eller en cv og tør å ta en sjanse på meg rett og slett fordi de tror jeg kan være bra.
For vet du hva? Jeg kan jo noe, fordi jeg klarte meg gjennom ett år med to dødsfall i nær familie og et kjipt samlivsbrudd uten å gå på veggen. Jeg klarte å få den jenta jeg var forelska i. Jeg klarte å ta en sjanse og flytte til et helt ukjent sted. Jeg klarte å kutte ut alkoholen. Og hver gang jeg går i kjelleren kommer jeg opp igjen for egen maskin.
Men det skriver man ikke på en CV. Det sier man ikke på et jobbintervju. Det kommer ikke referansen din til å nevne som en styrke hos deg.
-
Jeg var på et jobbintervju igår. Et av spørsmålene var "Hva slags positive egenskaper tror du vennene dine vil si at du har?" Varmen spredde seg i brystet og ansiktet, for jeg skjønte jeg måtte juge, og så stotret jeg frem "Jeg tror de ville ha sagt at jeg er varm og lyttende, forhåpentligvis varm og inkluderende, og morsom". Jeg kjente at jeg ønsket det var sant.
Sånn har det vært siden jeg var liten. Hadde en psykolog sporet tilbake hele historien min hadde det nok blitt oppdaget HVA som startet det og hvorfor. Men det har sjelden noe å si hva som egentlig startet det. For meg. Livet mitt har bestått av noen få år uten, og resten av livet med.
Alt jeg får til, er en seier.
Alt jeg ikke får til, er en selvfølge.
Hver dag jeg våkner og ikke har den tunge følelsen i brystet er en seier.
Hver dag jeg våkner og ikke helt greier å skjønne hva som er vitsen med å stå opp, eller leve, er en selvfølge.
For hva er vel poenget med å stå opp når man er så vanvittig verdiløs?
Hver dag jeg tørr å si hei til noen på butikken eller bussen eller en fest, er en seier.
Når de ikke sier hei tilbake, er det en selvfølge.
Såklart vil ingen hilse på meg, jeg ville ikke gjort det selv engang.
Hver jobbsøknad jeg sender, er en seier.
Hver jobbsøknad jeg får avslag på, er en selvfølge.
Såklart skjønner de at jeg ikke er bra nok.
Hver kjøretime jeg har møtt opp til, er en seier.
En kjøretime jeg får litt kritikk på, er en selvfølge.
Såklart er jeg dårlig på å kjøre bil.
En melding, beskjed, et brev, et kort jeg sender er en seier.
Hver gang jeg ikke får tilbakemelding eller svar, er det en selvfølge.
For hvem i all verden er interessert i å kommunisere med meg.
Jeg har hørt noen si at det høres godt ut å ha det som meg, tross alt så sitter jeg hjemme hver dag. Står opp når jeg våkner eller sola bryter inn. Spiser frokost i stua mens jeg sjekker gjennom dagens mail og nyheter og nye jobbannonser. Får følelsen av ukvalifisert, verdiløst pakk bølgende innover meg og er nødt til å gjøre noe annet. Så jeg setter på en klesvask. Tross alt klarer jeg å vaske klær. YEY! Eller så henter jeg posten og håper inderlig at det er noe positivt der. Kanskje jeg koser litt med katten min og håper at hun koser tilbake. Så tenker jeg på om jeg burde sette meg ute i sola og lese avisen eller en bok eller noe, men så tenker jeg på hvor stygg og fæl og tjukk og ekkel og verdiløs jeg er, og ikke har jeg noen ålreite utemøbler heller. Best å bare bli sittende inne. Eller...kanskje jeg skal gå meg en tur, få litt frisk luft både til kropp og sinn. Er klærne mine bra nok? Burde jeg dusje først, eller holde det å vaske meg og gre håret? Er det såpass lyst ute at jeg kan gå med solbriller uten at det ser rart ut? Er det så varmt at jeg kommer til å bli svett og ekkel? Kanskje jeg skal ta bussen ned til biblioteket? Låne noen bøker, lese litt. Åh, men neste buss er det fullt av skoleelever på, det orker jeg ikke idag, tenk om de ser på meg eller slenger en kommentar til meg. Jeg savner pappa. Nei, jeg gjør jo ikke det, for en dust. Kanskje jeg skulle ha fått rydda i boden. Det er jo lurt. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med alt, tenk om jeg starter og så bare mister jeg piffen. Best å la vær. Skulle jeg kanskje ha ringt noen? Nei, de er sikkert på jobb alle sammen, er jo egentlig ingen som spør hvordan jeg har det lenger, alle synes vel jeg poster for mye på sosiale medier uansett. Lei trynet mitt før de har sett meg. Kanskje jeg skulle ha gått og handlet inn til middag sånn at det er klart når kjæresten komme hjem? Nei, bør vente litt til klokka er nærmere fire så er det travelt der og ingen legger merke til meg.
Oi, det har plutselig gått to timer og jeg har fortsatt ikke fått gjort noe fornuftig, det er jo sant, jeg er totalt verdiløs, bortkasta energi, bortkasta tid. Hun finner vel ut av det en dag og går fra meg, det hadde nok jeg gjort også.
Og jeg har ALLTID dårlig samvittighet. For at jeg ikke jobber, for at jeg ikke søker nok, for at jeg ikke skriver bra nok søknader, for at jeg ikke er bedre, for at jeg ikke kan mer, for at jeg ikke ser bedre ut, for at jeg ikke kler meg bedre, for at jeg skuffer folk, for at jeg ikke klarer å ta kontakt med vennene mine selv når jeg savner de, for at jeg tror de egentlig hater meg og er glad for å bli kvitt meg selv om jeg bør vite at de er glad i meg, for at jeg egentlig har det bra og allikevel har det kjipt.
Sånn fortsetter det. Dag ut og dag inn. Det er ikke sånn at dette var noe som begynte å skje da jeg ikke jobba lenger. Dette er sånn jeg har hatt det hele tiden. Så lenge jeg kan huske. Noe av det deiligste med å drikke var at den stemmen ble litt borte. Helt til dagen derpå når den var skrudd opp enda høyere.
Jeg slapper sjelden av, selv om det virker sånn. Jeg gjør ting som å se på tv-serier og spiller på kveldene for å få litt fri fra den stemmen i hodet mitt, men det hjelper ikke så ofte jeg skulle ønske. Så sitter jeg der på kvelden og er sliten. Sliten av ingenting. Glad for at en ny dag er over uten at jeg gikk i kjelleren. Redd for at morgendagen skal bli en sånn dag. Mest av alt glad for at stemmen til kjæresten min overdøver den drittstemmen mer og mer. Jeg har noen ved min side som tror på meg, flere tusen ganger mer enn jeg tror på meg selv, og oftere enn ikke trro jeg på henne.
Og så får jeg håpe at noen faktisk ser forbi det som eventuelt mangler på en søknad eller en cv og tør å ta en sjanse på meg rett og slett fordi de tror jeg kan være bra.
For vet du hva? Jeg kan jo noe, fordi jeg klarte meg gjennom ett år med to dødsfall i nær familie og et kjipt samlivsbrudd uten å gå på veggen. Jeg klarte å få den jenta jeg var forelska i. Jeg klarte å ta en sjanse og flytte til et helt ukjent sted. Jeg klarte å kutte ut alkoholen. Og hver gang jeg går i kjelleren kommer jeg opp igjen for egen maskin.
Men det skriver man ikke på en CV. Det sier man ikke på et jobbintervju. Det kommer ikke referansen din til å nevne som en styrke hos deg.
-
Jeg var på et jobbintervju igår. Et av spørsmålene var "Hva slags positive egenskaper tror du vennene dine vil si at du har?" Varmen spredde seg i brystet og ansiktet, for jeg skjønte jeg måtte juge, og så stotret jeg frem "Jeg tror de ville ha sagt at jeg er varm og lyttende, forhåpentligvis varm og inkluderende, og morsom". Jeg kjente at jeg ønsket det var sant.
Kommentarer
Legg inn en kommentar