Lagspill
For 9 måneder siden flyttet jeg fra selveier-leilighet i Oslo til rekkehus i borettslag i Telemark. Visjonene mine om en god forandring og nye muligheter var store og fargerike. Tross alt hadde jeg jo sett det på film. Hvordan man blir tatt imot i nytt nabolag. Så gøy? Kanskje jeg fikk nye venner? Naboer som lett vanna blomstene om jeg var på ferie eller som iblant kom med gode råd om tuja-hekken.
Hver gang jeg var ute med søppel eller på vei fra butikken passet jeg på å si hei til alle jeg møtte. Ikke at jeg visste om de bare passerte gjennom eller var naboer, men grei vane å få. Fortsatt ingen som ringte på døra og sa "Velkommen".
"Rart", tenkte jeg, "kanskje det er for kaldt og mørkt for de?"
Og så ringte det på. Engang i desember. Endelig! Jeg åpnet døra full av spenning og ...Det var en litt mutt og oppgitt mann som møtte meg i døra. Han sa "Hei. Du må slå av krana ute, hvis ikke fryser vannet hos oss begge".
Jeg unnskyldte meg og smilte og skrudde av med en gang. Og så gikk han.
Jaja.
Ved et borettslagmøte i januar gikk jeg med freidig mot og tenkte at nå fikk jeg i det minste hilst på noen.
De eneste ledige plassene jeg fant var ved bordet hvor det satt to gamle damer, paret i 60-årene jeg hadde kjøpt rekkehuset av og mannen med krana. Av totalt fem stykker rundt bordet var det vel to som smilte til meg da jeg sa hei og satte meg ned. Ikke lett for noen som har brukt hele livet på å øve seg på folkemengder, ikke føle seg som The Odd One Out og generelt på de verste dagene tror at folk kaster opp i munnen når du viser ansiktet ditt.
Jeg svetta som bare det. Uten at det var varmt. Hadde jeg vært et dyr hadde jeg flykta for harde livet. Men her var jeg og skulle være flink og sosial nabo.
Etter møtet ble alle de gamle damene sittende hjem for sin store premie for utholdenheten; gratis kaffe og smørbrød. Jeg stakk. Fort som en pil. Rett bak meg gikk en dame i 50-årene. Hun virket like utenfor som meg. Og like keen på å flykte. Vi vekslet to fraser om været og så låste hun seg inn i rekkehuset vegg i vegg med mitt. Wow. Nå var vi vel venner!? Nå kommer hun sikkert bort imorgen og sier noe. Kanskje jeg skal ringe på og si hei?
Måneder kom og måneder gikk. Så i april fikk jeg endelig førerkortet og det sto plutselig en bil i innkjørselen. Og plutselig var det som om flere naboer anerkjente at "Oi, det bor noen der! Det er jo en bil der?"
Ett nytt borettslagsmøte i mai endte med at vi valgte nye medlemmer. Og plutselig sto to av de nye medlemmene i døra og hilste på oss alle.
Sånn fikk jeg vite at jeg var "hun med den svarte og hvite katten". Det var min identitet. Det var det de visste om meg. Iallefall som de sa høyt foran meg.
Nå vet iallefall to stykker her at jeg bor her med min kjæreste. Og katt. Og nå som jeg har fått ny nabo på ene sida har jeg kvaler med å si hei til de. Fordi jeg er ikke kul nok eller bra nok eller noe. Og så har jo allerede de som aldri hilste på meg sagt hei til de og jeg er jo ikke en del av den kule gjengen.
Det er slitsomt. Mest fordi jeg snubler i meg selv hele tiden. Jeg er sikker på at naboene mine er ålreite. Hjernen min har bare allerede sagt at de hater meg.
Nå er de nye naboene ute og klipper plen. De har soverommet sitt vegg i vegg med vårt. Da bør jeg jo si hei.
Ønsk meg lykke til.
Hver gang jeg var ute med søppel eller på vei fra butikken passet jeg på å si hei til alle jeg møtte. Ikke at jeg visste om de bare passerte gjennom eller var naboer, men grei vane å få. Fortsatt ingen som ringte på døra og sa "Velkommen".
"Rart", tenkte jeg, "kanskje det er for kaldt og mørkt for de?"
Og så ringte det på. Engang i desember. Endelig! Jeg åpnet døra full av spenning og ...Det var en litt mutt og oppgitt mann som møtte meg i døra. Han sa "Hei. Du må slå av krana ute, hvis ikke fryser vannet hos oss begge".
Jeg unnskyldte meg og smilte og skrudde av med en gang. Og så gikk han.
Jaja.
Ved et borettslagmøte i januar gikk jeg med freidig mot og tenkte at nå fikk jeg i det minste hilst på noen.
De eneste ledige plassene jeg fant var ved bordet hvor det satt to gamle damer, paret i 60-årene jeg hadde kjøpt rekkehuset av og mannen med krana. Av totalt fem stykker rundt bordet var det vel to som smilte til meg da jeg sa hei og satte meg ned. Ikke lett for noen som har brukt hele livet på å øve seg på folkemengder, ikke føle seg som The Odd One Out og generelt på de verste dagene tror at folk kaster opp i munnen når du viser ansiktet ditt.
Jeg svetta som bare det. Uten at det var varmt. Hadde jeg vært et dyr hadde jeg flykta for harde livet. Men her var jeg og skulle være flink og sosial nabo.
Etter møtet ble alle de gamle damene sittende hjem for sin store premie for utholdenheten; gratis kaffe og smørbrød. Jeg stakk. Fort som en pil. Rett bak meg gikk en dame i 50-årene. Hun virket like utenfor som meg. Og like keen på å flykte. Vi vekslet to fraser om været og så låste hun seg inn i rekkehuset vegg i vegg med mitt. Wow. Nå var vi vel venner!? Nå kommer hun sikkert bort imorgen og sier noe. Kanskje jeg skal ringe på og si hei?
Måneder kom og måneder gikk. Så i april fikk jeg endelig førerkortet og det sto plutselig en bil i innkjørselen. Og plutselig var det som om flere naboer anerkjente at "Oi, det bor noen der! Det er jo en bil der?"
Ett nytt borettslagsmøte i mai endte med at vi valgte nye medlemmer. Og plutselig sto to av de nye medlemmene i døra og hilste på oss alle.
Sånn fikk jeg vite at jeg var "hun med den svarte og hvite katten". Det var min identitet. Det var det de visste om meg. Iallefall som de sa høyt foran meg.
Nå vet iallefall to stykker her at jeg bor her med min kjæreste. Og katt. Og nå som jeg har fått ny nabo på ene sida har jeg kvaler med å si hei til de. Fordi jeg er ikke kul nok eller bra nok eller noe. Og så har jo allerede de som aldri hilste på meg sagt hei til de og jeg er jo ikke en del av den kule gjengen.
Det er slitsomt. Mest fordi jeg snubler i meg selv hele tiden. Jeg er sikker på at naboene mine er ålreite. Hjernen min har bare allerede sagt at de hater meg.
Nå er de nye naboene ute og klipper plen. De har soverommet sitt vegg i vegg med vårt. Da bør jeg jo si hei.
Ønsk meg lykke til.
Kommentarer
Legg inn en kommentar