Missing wires
Det begynner å bli en stund siden jeg sist skrev noe her.
Da jeg er mye alene i eget selskap, og har mye jeg pusler med i hodet mitt, tenkte jeg å se om kanskje jeg skal ta opp bloggen igjen.
Klassisk, eller hva?
Siden dere leste noe fra meg sist, har det ikke skjedd så mye.
Annet enn dette:
- Jeg er bileier.
- Jeg går til samtaler hos DPS her jeg bor.
- Jeg jobber frilans som korrekturleser, og iblant oversetter, for barneblader.
- Jeg er ikke lenger samboer (mer om dette senere).
- Jeg har tatt en mindre, ubetydelig operasjon på sykehus.
- Jeg har vært på ikke mindre enn TO hytteturer.
- Vært hos kurs via Nav.
- Blitt ferdig med mitt forhold til Nav.
- Vært i praksis.
- Fått jobb!
Bileier.
Ja. Det er veldig dyrt, spesielt når man er uten inntekt. Men uten bil, hadde jeg nok ikke bodd her i Grenland i det hele tatt. I løpet av mitt første år med førerkort har jeg kjørt et par tusen mil, og sett avsindig mye vakker natur og hatt mange fine turer med kjæresten. Som det miljøsvinet jeg er.
DPS.
Jeg turte endelig å dukke opp hos fastlege og si hvordan jeg hadde det. Så fikk jeg brev i posten om at jeg hadde time ved DPS etter sommerferien, og i august i fjor begynte jeg. Det er så mye å rydde opp. De første 8 timene ble rett og slett brukt til å fortelle om alle ting som gjorde at jeg trodde jeg hadde godt av å snakke med noen. Nå sitter jeg med en slags "diagnose" om at jeg har depresjoner, PTSD fra oppvekst, og du vet...ANGST. No suprises der, egentlig. Det er fortsatt mye å ta tak i, men siste månedene har jeg følt at det har stoppa opp, noe jeg mistenker skyldes at psykologen vil jeg skal snakke om ting jeg ikke vil snakke om. Du vet..."AH UBEHAGELIG, LA OSS FORSVINNE!"
FRILANS!
Dette aner jeg ikke hvordan skjedde, men ei jeg har møtt på fest to ganger, og oppfatta som utrolig kul spurte om jeg ville prøve meg som korrekturleser på noen Pokémon Go-utgivelser som skulle publiseres i fjor, og vips, så var dette noe som ga ekstra penger. Det er gøy, utfordrende, og iblant frustrerende. Men det gir meg også et godt innblikk i hva barn egentlig får av kulturelle inputs for tiden, noe som er bra for jobb.
IKKE SAMBOER!
Jeg fikk ikke jobb. Kjæresten fikk ikke jobb. Etter mye om og men, søkte hun endelig på jobb i Oslo, og ble vel innkalt til intervju i omtrent samtlige av de hun søkte på. Nå stortrives hun på jobb, leier en leilighet i Oslo, og er jeg heldig kommer hun hjem i helgene for å lage god mat, kose masse med meg og få meg til å le. Eller så drar jeg dit, avhengig av min jobbplan. Det går greit, men det er veldig dyrt, det koster en av oss 700 kr minimum hver gang vi besøker hverandre. Forhåpentligvis varer det ikke så veldig lenge.
OPERASJON!
Da jeg hadde bursdag i februar i fjor, fikk jeg noen jævlige intense smerter, og dro til lege. Det ble tatt tisseprøver, blodprøver og avføringsprøver, og ingenting forklarte hva det var. Smertehelvete gjentok seg med jevne mellomrom, spesielt på kveldene, og da jeg møtte tanta mi, kunne hun si at "Men du har jo gallestein!" Så da dro jeg til legen igjen, sa hva det nok var, og så ble jeg sendt på ultralyd hvor de bare sa "Ja, du har gallestein, og de er store!". Så ble jeg satt i kø til operasjon ved sykehuset i Skien. 9 måneder ventetid. Da jeg ringte sykehuset for å spørre om det var noe annet jeg kunne gjøre for å bli kvitt dette, fikk jeg høre om fritt sykehusvalg, og tre måneder senere ble jeg operert i Arendal. Nå er jeg uten galleblære, og kjenner egentlig ingen større forskjell foruten om på kloakk-systemet i kroppen. Jeg har aldri blitt operert eller lagt inn på sykehus før. Det var skikkelig skummelt, jeg forbinder sykehus med død og elende. Men jeg møtte så mange hyggelige folk. Sykepleiere og leger og anestesti-folk. Og så må jeg jo ikke glemme hun som kom løpende med pappbeger da jeg kasta opp over meg selv etter å ha fått smertestillende etter operasjon. Eller hun som vekket meg klokken 6 om morgenen for å ta tempen i rumpa mi.
HYTTETURER
Ja. Kjæreste og jeg bestemte oss for å bare gjøre det. Dra på hyttetur, altså. Noe som føltes som ferie. Som vi hadde råd til. Så jeg sjekket airbnb, fant en hytte som så fin og grei ut, et sted ingen av oss hadde vært før, som ikke tok så lang tid å kjøre til. Vi var så ivrige på å komme ditt at vi kom til hytta ved Veggli i Buskerud klokka ett om natta. Det var så kaldt i hytta at vi pusta frostrøyk. Og det var så verdt det!. 5 dager med sagflis-dass, pumpedusj (om du hadde fått varmet vann i kjelen på vedovnen), magisk utsikt, deilig kaffe, mye ullsokker og mye annet. Og Rollag sentrum hadde vel kanskje de hyggeligste menneskene jeg har møtt i Norge. Du vet når du kommer inn i en butikk og møter på hun som eier den, og så føles det som om du egentlig er inne på besøk hos favoritt-tanta di.
Så tok det ikke lange tiden før jeg var på vei til hytte igjen. Denne gang til Valdres med tre venninner. Bilen min fikk prøvd seg på hålkekjøring, jeg fikk prøvd meg som sjåfør med andre enn kjæresten som selskap og i alt i alt en hyggelig tur som varmet meg skikkelig. Det er flere venner i og rundt Oslo jeg ikke har sett på 1,5 - 2 år, mest min egen skyld, men jeg blir ensom her. Jeg er ikke flink til å få nye venner, og med kjæresten borte, føler jeg meg rett og slett jævlig forlatt. Og at jeg selv har skylda for det. Så da var sånn ting som hyttetur med tre venner veldig bra.
KURS
Nav sendte meg på to ukers kurs. Det skulle være et kurs som skulle forberede meg og de andre på praksis. Fordi etter kursets slutt, skulle alle deltakere ut i praksisplasser, gitt av kommunen. Det høres jo fantastisk ut!
Men det ble bare surr, og tross mange flinke folk involvert, viste det seg at det var mye kokker og mye søl. De glemte f.eks. at ikke ALLE har erfaring/utdanning innen helsefag, så da kurset var ferdig satt jeg der UTEN praksis-plass, men med løfte om at de skulle finne noe til meg.
De fant ingenting til meg.
Derimot luftet jeg frustrasjon på et forum et annet sted, og plutselig hadde jeg ordnet meg praksis. Vd bokhandel. At jeg ikke har gjort det før! Tre måneder i praksis, Nav kom og signerte en avtale mellom meg, arbeidsgiver og Nav. Så så ingen mer til Nav. Nav og jeg slo opp i mars, og så ble jeg ansatt som deltid ved bokhandelen. Det var egentlig ikke budsjett til meg, men tydeligvis er jeg bare så flink i jobben min. Det har også gjort at min leseinteresse har blusset opp igjen. Jeg har så langt i år lest 20 bøker, som er 17 flere enn jeg leste i hele fjor. Helst skulle jeg ha jobbet der hele tiden, men det har de ikke budsjett til, og jeg må altså finne meg et annet sted å jobbe. Men først skal jeg være redningskvinne sånn at folk kan ha ferie. Så juli blir travel for meg. Det er fint med jobb. Det gir verdi og selvfølelse. Jeg kan se folk i øya igjen.
Og etter 1,5 år i videoutleie og 5 år i musikk-, spill-, dvd-butikk, føles jo bokhandel bare helt naturlig.
SLUTT MED NAV!
Ja, de to åra gikk unna. Jeg spurte veileder om det ble noe avslutsningssamtale, hva var det meningen at jeg skulle leve av nå, lzm. Han kunne ikke si så mye annet enn "synd det" - så Nav, dere gjør det jævlig umulig for folk. Håper jeg virkelig ikke må være avhengig av dere igjen.
PRAKSIS
Ja. Praksis. Som ble jobb. Jeg er ansatt, jeg. Tenk det!
JOBB!
Fy fader! Bokhandel. Deltidsansatt. Masse skryt. Masse bøker. Elsker det!
--
Fremover håper jeg livet blir slik:
Jeg får en jobb nærmere Oslo som gir jeg meg minimum 80% fast stilling. Jeg legger ut rekkehuset i Grenland for salg. Tar med katta og alt stasjet, og flytter inn med kjæresten i en flott bolig vi BEGGE eier.
Håper det er sånn det blir også.
Vi sees!
Da jeg er mye alene i eget selskap, og har mye jeg pusler med i hodet mitt, tenkte jeg å se om kanskje jeg skal ta opp bloggen igjen.
Klassisk, eller hva?
Siden dere leste noe fra meg sist, har det ikke skjedd så mye.
Annet enn dette:
- Jeg er bileier.
- Jeg går til samtaler hos DPS her jeg bor.
- Jeg jobber frilans som korrekturleser, og iblant oversetter, for barneblader.
- Jeg er ikke lenger samboer (mer om dette senere).
- Jeg har tatt en mindre, ubetydelig operasjon på sykehus.
- Jeg har vært på ikke mindre enn TO hytteturer.
- Vært hos kurs via Nav.
- Blitt ferdig med mitt forhold til Nav.
- Vært i praksis.
- Fått jobb!
Bileier.
Ja. Det er veldig dyrt, spesielt når man er uten inntekt. Men uten bil, hadde jeg nok ikke bodd her i Grenland i det hele tatt. I løpet av mitt første år med førerkort har jeg kjørt et par tusen mil, og sett avsindig mye vakker natur og hatt mange fine turer med kjæresten. Som det miljøsvinet jeg er.
DPS.
Jeg turte endelig å dukke opp hos fastlege og si hvordan jeg hadde det. Så fikk jeg brev i posten om at jeg hadde time ved DPS etter sommerferien, og i august i fjor begynte jeg. Det er så mye å rydde opp. De første 8 timene ble rett og slett brukt til å fortelle om alle ting som gjorde at jeg trodde jeg hadde godt av å snakke med noen. Nå sitter jeg med en slags "diagnose" om at jeg har depresjoner, PTSD fra oppvekst, og du vet...ANGST. No suprises der, egentlig. Det er fortsatt mye å ta tak i, men siste månedene har jeg følt at det har stoppa opp, noe jeg mistenker skyldes at psykologen vil jeg skal snakke om ting jeg ikke vil snakke om. Du vet..."AH UBEHAGELIG, LA OSS FORSVINNE!"
FRILANS!
Dette aner jeg ikke hvordan skjedde, men ei jeg har møtt på fest to ganger, og oppfatta som utrolig kul spurte om jeg ville prøve meg som korrekturleser på noen Pokémon Go-utgivelser som skulle publiseres i fjor, og vips, så var dette noe som ga ekstra penger. Det er gøy, utfordrende, og iblant frustrerende. Men det gir meg også et godt innblikk i hva barn egentlig får av kulturelle inputs for tiden, noe som er bra for jobb.
IKKE SAMBOER!
Jeg fikk ikke jobb. Kjæresten fikk ikke jobb. Etter mye om og men, søkte hun endelig på jobb i Oslo, og ble vel innkalt til intervju i omtrent samtlige av de hun søkte på. Nå stortrives hun på jobb, leier en leilighet i Oslo, og er jeg heldig kommer hun hjem i helgene for å lage god mat, kose masse med meg og få meg til å le. Eller så drar jeg dit, avhengig av min jobbplan. Det går greit, men det er veldig dyrt, det koster en av oss 700 kr minimum hver gang vi besøker hverandre. Forhåpentligvis varer det ikke så veldig lenge.
OPERASJON!
Da jeg hadde bursdag i februar i fjor, fikk jeg noen jævlige intense smerter, og dro til lege. Det ble tatt tisseprøver, blodprøver og avføringsprøver, og ingenting forklarte hva det var. Smertehelvete gjentok seg med jevne mellomrom, spesielt på kveldene, og da jeg møtte tanta mi, kunne hun si at "Men du har jo gallestein!" Så da dro jeg til legen igjen, sa hva det nok var, og så ble jeg sendt på ultralyd hvor de bare sa "Ja, du har gallestein, og de er store!". Så ble jeg satt i kø til operasjon ved sykehuset i Skien. 9 måneder ventetid. Da jeg ringte sykehuset for å spørre om det var noe annet jeg kunne gjøre for å bli kvitt dette, fikk jeg høre om fritt sykehusvalg, og tre måneder senere ble jeg operert i Arendal. Nå er jeg uten galleblære, og kjenner egentlig ingen større forskjell foruten om på kloakk-systemet i kroppen. Jeg har aldri blitt operert eller lagt inn på sykehus før. Det var skikkelig skummelt, jeg forbinder sykehus med død og elende. Men jeg møtte så mange hyggelige folk. Sykepleiere og leger og anestesti-folk. Og så må jeg jo ikke glemme hun som kom løpende med pappbeger da jeg kasta opp over meg selv etter å ha fått smertestillende etter operasjon. Eller hun som vekket meg klokken 6 om morgenen for å ta tempen i rumpa mi.
HYTTETURER
Ja. Kjæreste og jeg bestemte oss for å bare gjøre det. Dra på hyttetur, altså. Noe som føltes som ferie. Som vi hadde råd til. Så jeg sjekket airbnb, fant en hytte som så fin og grei ut, et sted ingen av oss hadde vært før, som ikke tok så lang tid å kjøre til. Vi var så ivrige på å komme ditt at vi kom til hytta ved Veggli i Buskerud klokka ett om natta. Det var så kaldt i hytta at vi pusta frostrøyk. Og det var så verdt det!. 5 dager med sagflis-dass, pumpedusj (om du hadde fått varmet vann i kjelen på vedovnen), magisk utsikt, deilig kaffe, mye ullsokker og mye annet. Og Rollag sentrum hadde vel kanskje de hyggeligste menneskene jeg har møtt i Norge. Du vet når du kommer inn i en butikk og møter på hun som eier den, og så føles det som om du egentlig er inne på besøk hos favoritt-tanta di.
Så tok det ikke lange tiden før jeg var på vei til hytte igjen. Denne gang til Valdres med tre venninner. Bilen min fikk prøvd seg på hålkekjøring, jeg fikk prøvd meg som sjåfør med andre enn kjæresten som selskap og i alt i alt en hyggelig tur som varmet meg skikkelig. Det er flere venner i og rundt Oslo jeg ikke har sett på 1,5 - 2 år, mest min egen skyld, men jeg blir ensom her. Jeg er ikke flink til å få nye venner, og med kjæresten borte, føler jeg meg rett og slett jævlig forlatt. Og at jeg selv har skylda for det. Så da var sånn ting som hyttetur med tre venner veldig bra.
KURS
Nav sendte meg på to ukers kurs. Det skulle være et kurs som skulle forberede meg og de andre på praksis. Fordi etter kursets slutt, skulle alle deltakere ut i praksisplasser, gitt av kommunen. Det høres jo fantastisk ut!
Men det ble bare surr, og tross mange flinke folk involvert, viste det seg at det var mye kokker og mye søl. De glemte f.eks. at ikke ALLE har erfaring/utdanning innen helsefag, så da kurset var ferdig satt jeg der UTEN praksis-plass, men med løfte om at de skulle finne noe til meg.
De fant ingenting til meg.
Derimot luftet jeg frustrasjon på et forum et annet sted, og plutselig hadde jeg ordnet meg praksis. Vd bokhandel. At jeg ikke har gjort det før! Tre måneder i praksis, Nav kom og signerte en avtale mellom meg, arbeidsgiver og Nav. Så så ingen mer til Nav. Nav og jeg slo opp i mars, og så ble jeg ansatt som deltid ved bokhandelen. Det var egentlig ikke budsjett til meg, men tydeligvis er jeg bare så flink i jobben min. Det har også gjort at min leseinteresse har blusset opp igjen. Jeg har så langt i år lest 20 bøker, som er 17 flere enn jeg leste i hele fjor. Helst skulle jeg ha jobbet der hele tiden, men det har de ikke budsjett til, og jeg må altså finne meg et annet sted å jobbe. Men først skal jeg være redningskvinne sånn at folk kan ha ferie. Så juli blir travel for meg. Det er fint med jobb. Det gir verdi og selvfølelse. Jeg kan se folk i øya igjen.
Og etter 1,5 år i videoutleie og 5 år i musikk-, spill-, dvd-butikk, føles jo bokhandel bare helt naturlig.
SLUTT MED NAV!
Ja, de to åra gikk unna. Jeg spurte veileder om det ble noe avslutsningssamtale, hva var det meningen at jeg skulle leve av nå, lzm. Han kunne ikke si så mye annet enn "synd det" - så Nav, dere gjør det jævlig umulig for folk. Håper jeg virkelig ikke må være avhengig av dere igjen.
PRAKSIS
Ja. Praksis. Som ble jobb. Jeg er ansatt, jeg. Tenk det!
JOBB!
Fy fader! Bokhandel. Deltidsansatt. Masse skryt. Masse bøker. Elsker det!
--
Fremover håper jeg livet blir slik:
Jeg får en jobb nærmere Oslo som gir jeg meg minimum 80% fast stilling. Jeg legger ut rekkehuset i Grenland for salg. Tar med katta og alt stasjet, og flytter inn med kjæresten i en flott bolig vi BEGGE eier.
Håper det er sånn det blir også.
Vi sees!
Kommentarer
Legg inn en kommentar