Besudling
I går skulle jeg kjøre kjæresten hjem fra Porsgrunn til Oslo. Vi har kjørt motorveien tur/retur så uendelig mange ganger, så vi har prøvd å finne ut ting vi kan se langs veien istedetfor. For eksempel kjøre om Siljan og komme inn til Høyjord for å se på stavkirka, eller som i går hvor vi svingte av i Stokke og besøkte Lumen café og Sti for Øyet ved Fossnes.
I flere år har jeg nevnt at jeg syns tanta mi har fått en besynderlig interesse, der hun har reist land og strand rundt for å ta bilder av kirker, på inn- og utsida. Samlet bilder i album, vært medlem i forum osv osv osv. Nå har jeg vært en sånn selv. Som reiser og ser på kirker. Ikke alltid med vilje, men jeg syns kirker er flotte bygg, og spesielt rundt i Telemark og Vestfold, hvor det er så mye historie og gravminner og slikt.
I går kjørte vi og så en litt uvanlig trekirke stikke opp i horisonten. Vi stoppet og fant Vivestad kirke. Tidligere en stavkirke, og en lovekirke, til den brant opp og ble gjenoppbygd om en trekirke i rødt på starten av 1900-tallet.
Men det er ikke kirkene dette handler om.
Jeg har lært meg at mange av disse kirkene på landsbygda har åpne toalett, for de som steller og er innom der. Og det hadde Vivestad. Åpen dør til et lite hus der det var handikapp-toalett med dusj. Men det var også et annet rom der, et kontor-aktig rom i trepanel og tregulv, og en stabel med skiferheller i hjørnet. Men for meg var det som å få et rykk i brystet. For alt i rommet, unntatt skiferhellene og veggpanelet så ut som et rom i huset jeg vokste opp i. Som farfar og farmor hadde fått satt opp slik at de hadde plass til seg selv og tre barn. Som pappa vokste opp i, og døde i. Som jeg vokste opp i til jeg flytta ut som 19-åring. Som hadde nesten all min historie i seg, samt farmors, farfars, mine tanters, pappas og til og med min mor da hun bodde der en liten stund. Det var som å se et rom i huset mitt. Før pappa ødela det. Besudlet det. Skitnet det til. Møkka det til. ØDELA det.
Nå er jo huset bebodd, etter storslått restaurering, men ikke av noen av oss. Jeg solgte det, og antok kjøperne ville brenne det til grunnen for så å bygge nytt. Men de klarte tydeligvis å gjøre noe med det. Og det er jeg glad for. Det er ikke lenger mitt barndomshjem eller noe sånt. Ingen triste miner når jeg kjører forbi for å se hvor fint de har gjort det.
Men det rommet i toalettbygget til Vivestad kirke gjorde meg så forstyrret. Jeg fikk en sterk bølge av noe inni meg, og jeg visste ikke hvorfor det påvirket meg så sterkt, og det satt i resten av dagen. Uforklarlig. At jeg også visste at mormor ville ha fylt år samme dag, gjorde at jeg prøvde å være en blid og ubekymret kjæreste, men at jeg også gikk med en iboende tristhet i meg om de (og kanskje det) jeg savnet.
Det er ingen tvil om jeg fortsatt bærer på mye sinne og urettferdighetsfølelse for det pappa gjorde med livet sitt og mitt.
Og det skulle jeg få kjenne ordentlig på i et bygg ved Vivestad.
I flere år har jeg nevnt at jeg syns tanta mi har fått en besynderlig interesse, der hun har reist land og strand rundt for å ta bilder av kirker, på inn- og utsida. Samlet bilder i album, vært medlem i forum osv osv osv. Nå har jeg vært en sånn selv. Som reiser og ser på kirker. Ikke alltid med vilje, men jeg syns kirker er flotte bygg, og spesielt rundt i Telemark og Vestfold, hvor det er så mye historie og gravminner og slikt.
I går kjørte vi og så en litt uvanlig trekirke stikke opp i horisonten. Vi stoppet og fant Vivestad kirke. Tidligere en stavkirke, og en lovekirke, til den brant opp og ble gjenoppbygd om en trekirke i rødt på starten av 1900-tallet.
Men det er ikke kirkene dette handler om.
Jeg har lært meg at mange av disse kirkene på landsbygda har åpne toalett, for de som steller og er innom der. Og det hadde Vivestad. Åpen dør til et lite hus der det var handikapp-toalett med dusj. Men det var også et annet rom der, et kontor-aktig rom i trepanel og tregulv, og en stabel med skiferheller i hjørnet. Men for meg var det som å få et rykk i brystet. For alt i rommet, unntatt skiferhellene og veggpanelet så ut som et rom i huset jeg vokste opp i. Som farfar og farmor hadde fått satt opp slik at de hadde plass til seg selv og tre barn. Som pappa vokste opp i, og døde i. Som jeg vokste opp i til jeg flytta ut som 19-åring. Som hadde nesten all min historie i seg, samt farmors, farfars, mine tanters, pappas og til og med min mor da hun bodde der en liten stund. Det var som å se et rom i huset mitt. Før pappa ødela det. Besudlet det. Skitnet det til. Møkka det til. ØDELA det.
Nå er jo huset bebodd, etter storslått restaurering, men ikke av noen av oss. Jeg solgte det, og antok kjøperne ville brenne det til grunnen for så å bygge nytt. Men de klarte tydeligvis å gjøre noe med det. Og det er jeg glad for. Det er ikke lenger mitt barndomshjem eller noe sånt. Ingen triste miner når jeg kjører forbi for å se hvor fint de har gjort det.
Men det rommet i toalettbygget til Vivestad kirke gjorde meg så forstyrret. Jeg fikk en sterk bølge av noe inni meg, og jeg visste ikke hvorfor det påvirket meg så sterkt, og det satt i resten av dagen. Uforklarlig. At jeg også visste at mormor ville ha fylt år samme dag, gjorde at jeg prøvde å være en blid og ubekymret kjæreste, men at jeg også gikk med en iboende tristhet i meg om de (og kanskje det) jeg savnet.
Det er ingen tvil om jeg fortsatt bærer på mye sinne og urettferdighetsfølelse for det pappa gjorde med livet sitt og mitt.
Og det skulle jeg få kjenne ordentlig på i et bygg ved Vivestad.
Kommentarer
Legg inn en kommentar