Crash test dummy
For litt over en måned siden krasja jeg.
Det var en fredag formiddag. Jeg tok bilen, min kjære svarte Toyota Yaris Verso, og satte kursen mot Oslo. Planen var at jeg skulle plukke opp kjæresten og så skulle vi kjøre videre til Fredrikstad.
Det regnet kraftig på deler av strekningen, så jeg lå litt under fartsgrensa. På radioen hørte jeg Siri Kristiansen snakke med de andre deltagerne av Lørdagsrådet, og så kom de til en sak hvor en jente lurte på hvordan hun skulle konfrontere bestemoren med at hun var ufin mot bestefaren.
Jeg hadde passert Drammen for lengst og da jeg var 11 minutter unna målet, ved Bygdøylokket, greide jeg ikke svinge riktig. I stedet traff jeg betong, betong og betong. Spant liksom side til side til side. Og akkurat som da jeg var liten og sykla, kunne jeg se alt i sakte film. For hver gang jeg åpnet øyene igjen tenkte jeg "Dette er det siste jeg ser før jeg dør" og "Hva med kjæresten min?"
Og så stoppa bilen å spinne.
Jeg så folk komme ut av bilene sine for å sjekke hvordan det gikk med meg. Det kom så mange fine folk og sjekka min tilstand. Jeg kom meg ut av bilen, hadde et sår på hånda og vondt i leggen og på halsen, men ellers var jeg overlykkelig. For det jeg så da jeg kom ut av bilen, var at jeg ikke hadde krasja inn i noen andre. Ingen andre var skada eller verre pga meg. For en latterlig lettelse!
Tre stykker prøvde å dytte bilvraket såpass inn at folk kunne kjøre i det ene feltet, og det var så mye adrenalin i kroppen! Jeg lo og gråt om hverandre. Du vet den hvor du gliser mens tårene renner? Så så jeg et kjent ansikt, og sa "Hei Hild!" og damen ga meg en lang klem. Tviler på at hun husket meg i det hele tatt, men hun er et sånt menneske som gjør sånn. Et bra menneske med mye varme. Ambulansemannen sjekket puls og kikket ned i tskjorta mi og tok navn og nummer tilfelle jeg måtte til legevakta seinere. Politiet tok en runde og kikka. Brannvesenet kom for å passe på at ikke noe verre ville skje med bilen. Og så dro alle igjen. Unntatt han ene politimannen. Som forklarte meg rolig at dette ville ikke få noen konsekvenser. MEN! Dekkene mine var så slitte at de va såvidt på lovlig side av hva som var tillatt å kjøre med. Jeg ble så sint! Jeg ble sint på verkstedet som akkurat hadde skifta dekk for meg. Hvorfor hadde de ikke sagt noe eller sjekka det? Jeg ble sint på verkstedet som hadde hatt bilen på EU-kontroll nylig. Var ikke dette noe de burde ha gitt meg bekjed om? Eller kommentert? Mønsterdybden er da fader meg ganske viktig?! Jeg ble sint på han som solgte meg bilen ifjor med "nesten nye dekk" som viste seg å være 6 år gamle. MEST AV ALT ble jeg sint på meg selv fordi det er MITT ansvar å sjekke dekka. Det er MITT ansvar å påse at bilen er i forsvarlig stand før jeg kjører. Tenk om jeg hadde spinni rundt og truffet en bil med barn i? Og det hadde gått galt? Fordi jeg ikke gjorde det som er min plikt? Hvordan skulle jeg ha levd med det?
Så satte jeg meg i bilen til Falck, med bilen min på lasteplanet, og var skjelven samtidig som jeg prøvde å kommunisere med en veldig redd kjæreste om hvor vi skulle møtes. Hun sto jo tross alt i leiligheten sin og ventet på at jeg skulle ringe for å si at jeg var utenfor, ikke for å si at jeg hadde krasja.
-
Det ble ikke noen tur til Fredrikstad. Bilen hadde skader for over 43000 kr, og er nå vraka. Jeg har ingen senskader annet enn at jeg har fått en blødning i leggen som iblant murrer og sier ifra at den er der fortsatt. Såret på hånda har grodd. Det fikk jeg da drivakselen kom seg gjennom førerhuset og skrapa hånda mi. Det kunne ha gått skikkelig gærent. Mamma mente det kanskje var pappa eller mormor som fulgte med. Jeg mener jeg hadde god bruk av glattkjøringskurset jeg testa ut for litt over ett år siden og satans flaks.
I ettertid har folk sagt at "åh, der har jeg nesten krasja også" og det er jo ikke så rart, skummel sving. Men hadde jeg krasja hadde det faktisk vært min skyld. Fordi fart + føre (regn + pollenbelegg) + manglende mønsterdybde = dårlig kjøring.
Livet passerte ikke foran øynene mine. Det jeg kjente mest på var hvor fælt det måtte ha vært om noe skjedde meg. For kjæresten min. Søsteren min. Moren min.
I ettertid har jeg kjørt masse. Fått lånt bil av tante og kjørt og kjørt og kjørt. Det er ikke like gøy som før, for jeg kjenner hele tiden sentrifugalkraften trekke i brystet selv i små svinger. Men jeg kan ikke la vær. For da taper jeg. Og så har jeg blitt sykt oppmerksom på mønsterdybda da.
Det var en fredag formiddag. Jeg tok bilen, min kjære svarte Toyota Yaris Verso, og satte kursen mot Oslo. Planen var at jeg skulle plukke opp kjæresten og så skulle vi kjøre videre til Fredrikstad.
Det regnet kraftig på deler av strekningen, så jeg lå litt under fartsgrensa. På radioen hørte jeg Siri Kristiansen snakke med de andre deltagerne av Lørdagsrådet, og så kom de til en sak hvor en jente lurte på hvordan hun skulle konfrontere bestemoren med at hun var ufin mot bestefaren.
Jeg hadde passert Drammen for lengst og da jeg var 11 minutter unna målet, ved Bygdøylokket, greide jeg ikke svinge riktig. I stedet traff jeg betong, betong og betong. Spant liksom side til side til side. Og akkurat som da jeg var liten og sykla, kunne jeg se alt i sakte film. For hver gang jeg åpnet øyene igjen tenkte jeg "Dette er det siste jeg ser før jeg dør" og "Hva med kjæresten min?"
Og så stoppa bilen å spinne.
Jeg så folk komme ut av bilene sine for å sjekke hvordan det gikk med meg. Det kom så mange fine folk og sjekka min tilstand. Jeg kom meg ut av bilen, hadde et sår på hånda og vondt i leggen og på halsen, men ellers var jeg overlykkelig. For det jeg så da jeg kom ut av bilen, var at jeg ikke hadde krasja inn i noen andre. Ingen andre var skada eller verre pga meg. For en latterlig lettelse!
Tre stykker prøvde å dytte bilvraket såpass inn at folk kunne kjøre i det ene feltet, og det var så mye adrenalin i kroppen! Jeg lo og gråt om hverandre. Du vet den hvor du gliser mens tårene renner? Så så jeg et kjent ansikt, og sa "Hei Hild!" og damen ga meg en lang klem. Tviler på at hun husket meg i det hele tatt, men hun er et sånt menneske som gjør sånn. Et bra menneske med mye varme. Ambulansemannen sjekket puls og kikket ned i tskjorta mi og tok navn og nummer tilfelle jeg måtte til legevakta seinere. Politiet tok en runde og kikka. Brannvesenet kom for å passe på at ikke noe verre ville skje med bilen. Og så dro alle igjen. Unntatt han ene politimannen. Som forklarte meg rolig at dette ville ikke få noen konsekvenser. MEN! Dekkene mine var så slitte at de va såvidt på lovlig side av hva som var tillatt å kjøre med. Jeg ble så sint! Jeg ble sint på verkstedet som akkurat hadde skifta dekk for meg. Hvorfor hadde de ikke sagt noe eller sjekka det? Jeg ble sint på verkstedet som hadde hatt bilen på EU-kontroll nylig. Var ikke dette noe de burde ha gitt meg bekjed om? Eller kommentert? Mønsterdybden er da fader meg ganske viktig?! Jeg ble sint på han som solgte meg bilen ifjor med "nesten nye dekk" som viste seg å være 6 år gamle. MEST AV ALT ble jeg sint på meg selv fordi det er MITT ansvar å sjekke dekka. Det er MITT ansvar å påse at bilen er i forsvarlig stand før jeg kjører. Tenk om jeg hadde spinni rundt og truffet en bil med barn i? Og det hadde gått galt? Fordi jeg ikke gjorde det som er min plikt? Hvordan skulle jeg ha levd med det?
Så satte jeg meg i bilen til Falck, med bilen min på lasteplanet, og var skjelven samtidig som jeg prøvde å kommunisere med en veldig redd kjæreste om hvor vi skulle møtes. Hun sto jo tross alt i leiligheten sin og ventet på at jeg skulle ringe for å si at jeg var utenfor, ikke for å si at jeg hadde krasja.
-
Det ble ikke noen tur til Fredrikstad. Bilen hadde skader for over 43000 kr, og er nå vraka. Jeg har ingen senskader annet enn at jeg har fått en blødning i leggen som iblant murrer og sier ifra at den er der fortsatt. Såret på hånda har grodd. Det fikk jeg da drivakselen kom seg gjennom førerhuset og skrapa hånda mi. Det kunne ha gått skikkelig gærent. Mamma mente det kanskje var pappa eller mormor som fulgte med. Jeg mener jeg hadde god bruk av glattkjøringskurset jeg testa ut for litt over ett år siden og satans flaks.
I ettertid har folk sagt at "åh, der har jeg nesten krasja også" og det er jo ikke så rart, skummel sving. Men hadde jeg krasja hadde det faktisk vært min skyld. Fordi fart + føre (regn + pollenbelegg) + manglende mønsterdybde = dårlig kjøring.
Livet passerte ikke foran øynene mine. Det jeg kjente mest på var hvor fælt det måtte ha vært om noe skjedde meg. For kjæresten min. Søsteren min. Moren min.
I ettertid har jeg kjørt masse. Fått lånt bil av tante og kjørt og kjørt og kjørt. Det er ikke like gøy som før, for jeg kjenner hele tiden sentrifugalkraften trekke i brystet selv i små svinger. Men jeg kan ikke la vær. For da taper jeg. Og så har jeg blitt sykt oppmerksom på mønsterdybda da.
Kommentarer
Legg inn en kommentar