En lørdag utenom det vanlige for å bli vanlig.
For noen dager siden virket det som om flere måneders arbeid med helbreding av mitt forhold til min mamma var bortkasta. Men istedetfor å reagere med glødende sinne, frustrasjon og andre ting som bare er vondt, valgte jeg å ringe henne og fortelle at sånn gikk det ikke an å gjøre. Det bare såra meg, og nå var jeg nødt til å blokkere henne frem til vi så hverandre. Jeg måtte passe på meg selv først og fremst. Litt som i fly. Ta på din egen maske før du hjelper andre.
Følelsen av å være nedbrutt og aleine og såra ble ikke borte. Og det var greit. Man er tross alt voksen.
Så når lørdagen kom sov jeg så lenge jeg kunne, før jeg dusja og gjorde meg klar. Så dro jeg ned til togstasjonen og gjorde meg klar til å ta toget til Årnes. Allerede på perrongen møtte jeg mormors søster. Da hun er en gammel dame som ikke bor i Oslo, var hun såpass gammel-dame-stresset at hun ikke enset at jeg hilste på henne og gikk rett forbi meg. Helt greit, tenkte jeg og da toget kom satte jeg meg langt bort. Hun satte seg rett foran meg. Jeg byttet plass for å ikke gjøre det mer pinlig for oss når vi liksom gjenkjente hverandre og bestemte meg for å gripe fatt i henne da vi ankom Årnes.
Det skjedde ikke. Jeg gikk av toget. Det var vårsol og sterk vind. Og jeg kikka opp og så kirketårnet. Plutselig var jeg på blomsterbutikken. Plutselig hadde jeg kjøpt blomster. Plutselig var jeg på vei opp til mormors grav for andre gang, og første gang alene. Så står jeg der. River av plasten på blomstene, legger de ved gravsteinen, ser på sola, ser utover Glomma, føler vinden i håret og blir sånn...mild. Mild. Et begravelsesfølge kjører ut fra kirkegården og ned. Der jeg står foran mormors grav og ser dette følget med kista til avdøde og sørgende på rad og rekke etter gjør at jeg gråter litt. Og så går jeg nedover. Klar.
Ringer på. Går inn. Gir morfar en lang klem og sier gratulerer med dagen. Sier hei til moren min. Sier hei til tante og kusine og min 2 år gamle supersjarmerende fetter og til min søster, hennes kjæreste og hunden deres. Alle er der. Det er greit. Det er sol ute. Flere kommer. Og for første gang på mange, mange år opplever jeg at vi alle er samlet. Vi alle prater sammen. Vi alle er vennlige mot hverandre. Vi møtes uten at sorg er involvert. Vi er her kun for å feire min 80. år gamle morfar, og treffe hverandre. Jeg skulle virkelig ønske mormor også fikk oppleve det. Konflikter innad i familien vet jeg var noe hun virkelig synes var trist.
Jeg har blitt liksom-hypnotisert av min snart ti år gamle kusine til å tro at jeg er 2 år og har gjort i bleia, at det er 30 minusgrader og jeg har en kjæreste som heter Leif med store krøller og langt skjegg, at jeg har bytta personlighet med min søster osv. Jeg har kastet ball med min 2 år gamle fetter og slengt hånda i været og sagt HEI sikkert 20 ganger. Jeg har slengt tørrvittige oneliners til mamma, tante, og andre involverte. Alt har på en måte bare vært bra. Greit å dra. Greit å være der. Fint å merke at alle er venner. Fint å merke at vi har gjort oss fred med det meste.
Og gratulerer til min flotte morfar. 80 år. Han fikk reportasje om seg i både Romerikes Blad, Raumnes og Glåmdalen. Det du. Hans første bursdag som enkemann.
Følelsen av å være nedbrutt og aleine og såra ble ikke borte. Og det var greit. Man er tross alt voksen.
Så når lørdagen kom sov jeg så lenge jeg kunne, før jeg dusja og gjorde meg klar. Så dro jeg ned til togstasjonen og gjorde meg klar til å ta toget til Årnes. Allerede på perrongen møtte jeg mormors søster. Da hun er en gammel dame som ikke bor i Oslo, var hun såpass gammel-dame-stresset at hun ikke enset at jeg hilste på henne og gikk rett forbi meg. Helt greit, tenkte jeg og da toget kom satte jeg meg langt bort. Hun satte seg rett foran meg. Jeg byttet plass for å ikke gjøre det mer pinlig for oss når vi liksom gjenkjente hverandre og bestemte meg for å gripe fatt i henne da vi ankom Årnes.
Det skjedde ikke. Jeg gikk av toget. Det var vårsol og sterk vind. Og jeg kikka opp og så kirketårnet. Plutselig var jeg på blomsterbutikken. Plutselig hadde jeg kjøpt blomster. Plutselig var jeg på vei opp til mormors grav for andre gang, og første gang alene. Så står jeg der. River av plasten på blomstene, legger de ved gravsteinen, ser på sola, ser utover Glomma, føler vinden i håret og blir sånn...mild. Mild. Et begravelsesfølge kjører ut fra kirkegården og ned. Der jeg står foran mormors grav og ser dette følget med kista til avdøde og sørgende på rad og rekke etter gjør at jeg gråter litt. Og så går jeg nedover. Klar.
Ringer på. Går inn. Gir morfar en lang klem og sier gratulerer med dagen. Sier hei til moren min. Sier hei til tante og kusine og min 2 år gamle supersjarmerende fetter og til min søster, hennes kjæreste og hunden deres. Alle er der. Det er greit. Det er sol ute. Flere kommer. Og for første gang på mange, mange år opplever jeg at vi alle er samlet. Vi alle prater sammen. Vi alle er vennlige mot hverandre. Vi møtes uten at sorg er involvert. Vi er her kun for å feire min 80. år gamle morfar, og treffe hverandre. Jeg skulle virkelig ønske mormor også fikk oppleve det. Konflikter innad i familien vet jeg var noe hun virkelig synes var trist.
Jeg har blitt liksom-hypnotisert av min snart ti år gamle kusine til å tro at jeg er 2 år og har gjort i bleia, at det er 30 minusgrader og jeg har en kjæreste som heter Leif med store krøller og langt skjegg, at jeg har bytta personlighet med min søster osv. Jeg har kastet ball med min 2 år gamle fetter og slengt hånda i været og sagt HEI sikkert 20 ganger. Jeg har slengt tørrvittige oneliners til mamma, tante, og andre involverte. Alt har på en måte bare vært bra. Greit å dra. Greit å være der. Fint å merke at alle er venner. Fint å merke at vi har gjort oss fred med det meste.
Og gratulerer til min flotte morfar. 80 år. Han fikk reportasje om seg i både Romerikes Blad, Raumnes og Glåmdalen. Det du. Hans første bursdag som enkemann.
Kommentarer
Legg inn en kommentar