Livet

Om en liten måned blir jeg 30 år. Det er skikkelig gammelt. Det morsomme er at flere spør hva jeg ønsker meg, og jeg merker jeg faktisk morer meg litt over at folk som har kjent meg i mange mange mange mange år, fortsatt ikke har skjønt at jeg FORTSATT ønsker meg disse to. HALLO! Disse artistene/bandene prater jeg ALLTID om. Men jeg mangler disse to? Ingen legger sammen to og to. Som er dumt, for nå er begge to vanskelige å få tak i. Men jeg må vise de frem til dere uansett, for dere tenker nok "HVA ØNSKER DENNE BLOGGSKRIVEREN SEG TIL EN SÅPASS SPESIELL DAG?!". Eurythmics "Boxed" 8-cder Laurie Anderson "Live in the United States" 4 CD (jada, jeg har denne på lp fra før, men vil ha den på cd også) Men jeg regner med at det ordner seg, for jeg har jo ønskeliste på facern med bilder og alt. Folk følger bare ikke med. Dette er allikevel topp 2 og har vært det siden boksen til Eurytmics kom ut.

Muttern hadde "Ghost in the machine" på lp, og fattern hadde The greatest hits med The Police når jeg var liten. "Message in the bottle" var jo første låta jeg kjente til, men "Roxanne", "Every breath you take" og "Don't stand so close to me" ble fort kjenninger av meg også, men når jeg kom opp i årene (fnis) og skjønte hva sanger sa selv, iallefall tekstene, ble denne en favoritt. Også fordi det er en SANGTITTEL jeg ALLTID vil dedikere til kona mi. "When the world is running down, you make the best of what's still around". Hun gjør det, hver dag. Men det er ikke skryteinnlegg av kona, men av the Police. Da vi var i Amsterdam kom vi over en fantastisk bruktbutikk med fokus på lp-plater og nips, som hadde en ganske imponerende hylle med lp-singler, hvor jeg blant annet kjøpte "Spirits in a material world", "Can't stand losing you", "Message in a bottle" og "Walking on the moon...

For leeenge siden (to måneder siden?) skrev jeg om låter du burde høre på i fleng, myke, såre låter som jeg selv hørte mye på da. En av disse var Theresa Andersons "Innan du går". Det jeg skulle gitt deg STRENG beskjed om var å se på hennes fremførelse av denne på youtube. For det er mange elementer i sangen, og bare EI dame. Se nå, da vel, og så blir du imponert og tenker at du i det minste burde lære deg ETT instrument. Se hvordan hun jobber seg frem og gjør seg klar. Ti tær og ti fingre. Husker du ikke linken jeg prater om? Theresa Anderson "Innan du går" m. Ane Brun

Det siste halvåret spesielt har det vært vanskeligere å dukke opp på jobb. Jeg kan ha en uke som begynner bra, friskt mot på mandag tross lite søvn natten før, og det er relativt greit å se alle kollegaene igjen. Jeg starter med å få oversikt over hva som ligger igjen fra forrige uke, hvor det må settes inn en eventuell større innsats på denne dagen og kartlegger litt slik at jeg er forberedt på hvem som jobber med hva når i løpet av uka. Så begynner det. Det begynner med telefoner, samtaler og radio. To stykker sitter i telefonen, noen sitter og prater høyt for seg selv (tenke høyt, som det heter) og noen skriker til hverandre over midtgangen. I tillegg driver radioen og spiller de samme låtene som den kommer til å spille fire ganger til i løpet av arbeidsdagen og også de neste 20 ukene, hver dag. Så kommer det en mail hvor det atter igjen oser at avsender ikke bryr seg stort om hvem vedkommende på mottakeren er, eller hva mottaker egentlig gjør. Eller ser ut. Om noe er uklart ...

...jeg må jo absolutt gi ham heder for den flotte sangen han hadde med Des'ree i 1993.

Enda en av 80-tallets store helter var jo Terence Trent D'arby. Hans plate "Introducing the Hardline According to Terence Trent D'Arby" er å regne som en klassiker fra dette tiåret, og neste år har den 25 års-jubileum. Det er omtrent bare hits her, i allefall er alle låtene gull. "Sign your name", "Dance little Sister" og "Wishing Well" var vel de som bare oste storhet, men ALLE låtene er gull. So said I. Hva som skjedde med Terence etterpå trenger vi ikke rippe opp i. Det er lov å forandre seg.

I løpet av en måned, et halvår, et år, hører du mange sanger som du liker, får dilla på, smiler av, føler til, føler med. Og så er det noen som berører deg litt ekstra. Som stopper pusten din litt. Som er så overhvelmende. Eller så tunge. Eller så intense. Eller så imponerende. PJ Harveys "Silence" fra hennes 2007-utgivelse "White Chalk" er en av disse låtene. Jeg har kun hørt den i hodetelefonene mine, for jeg vet ikke om jeg klarer den OFTE eller OFFENTLIG. Jeg får gåsehud og stive brystvorter og trist i blikket og kjærlighet i hjertet og greier aldri å finne ut hva jeg føler sånn for. Men det er PJ, så det er jo ikke så rart. Her kan du se henne spille låta. Er du uberørt, har du sikkert 90% av platene fra topp40 album-lista eller så liker du ikke musikk. Og da vet jeg ikke hvordan jeg skal prate med deg. Jeg tenker sånn at om noe skulle skje min kone, og jeg hører på denne låta, kommer jeg til å knekke sønder og sammen. så det.