070810
Om seks måneder og tre uker skal jeg bli gift. Jeg skal bli gift med ei jente som har det samme kjønn som meg, og dette byr på (dessverre) noen snirklete omveier som må tas.
Jeg møtte kjæresten min et tidlig, tidlig morgen i slutten av mai 2005, vi møttes ved Soria Moria på Torshov, gikk en lang tur hvor hun pratet og jeg lo, før vi avsluttet med en avskjed på Grünerløkka hvor ingen av oss egentlig ikke ville gå.
En uke senere møttes vi under lignende omstendigheter. Vi satt oppe ved Kampen basseng og pratet lenge.Jeg hadde nye converse-sko, og det er jo ikke ideelt for meg, men til tross for smerter i føttene, kulde og andre symptomer på ubehag, ville jeg ikke si noe til henne fordi hun var så fantastisk og jeg ville være sammen med henne lengst mulig.
Jeg er ganske kjedelig av meg, og tror ikke på one night stands. Hun gjorde heller ikke det, og selvom jeg var noe klumsete i min oppførsel greide jeg til slutt vise at jeg var interessert i henne slik hun var interessert i meg. En regntung lørdag i juni var det musikkens dag i Oslo. Jeg jobbet vakt på FRS Egertorget, og da klokka ble halv fem skulle jeg egentlig møtte søstern og noen andre. Men det endte med at jeg møtte søstern, tok henne med til Hausmania, hvor Hun sto og ventet, og spurte søstern "diskret" om hva hun syntes. Jeg brukte en hel ettermiddag og en hel kveld og en hel natt på å være nær henne. Det tok et par uker før vi var erklærte kjærester, datoen har blitt 18 juni 2005 (24 år) . Jeg er ganske sjenert og keitete av meg, men tydeligvis fungerte det så bra at vi etter to-tre uker erklærte oss som kjærester, selvom vi egentlig hadde brukt de siste ukene på å være sammen uansett. ¨
Nå har vi vært sammen i 4 år og 7 måneder. I starten av august skal vi gifte oss, og det er den viktigste avgjørelsen jeg har hatt, skal ta, har tatt i mitt liv. Jeg fridde til henne allerede etter at vi hadde vært kjærester i ett år, men det er sånn at samfunnet ikke var klar til det vi ville oppnå med å gifte oss. Nå er Norge med i klubben der hvor jeg kan gifte meg med ei annen jente uten at det "bare" betyr at vi kan ha samme adresse.
Jeg gleder meg på så mange plan. Hun har blitt min familie. Hun har blitt min nærmeste familie, tilsammen med min søster. Når alt er stengt i hodet og det virker overskyet og trangt, er hun der, som en trygghet å komme hjem til. Når jeg digger til en låt jeg akkurat fant, og nynner høyt, smiler hun så mye at hun holder på å sprekke. Når jeg legger hånden min på henne om natta når hun sover, blir hun plutselig mye roligere. Når jeg får det for meg selv at jeg bare skal sitte i en stol og lage rare lyder og synge potpurrier over the greatest of the 80s, ser hun bare på meg med kjærlighet dampende fra hver pore. Når jeg kommer hjem og ikke greier å smile fordi jeg har brukt opp all min positive energi, gir hun meg fortsatt en varsom klem. Fordi hun vet at jeg trenger det, selvom jeg sier at eg klarer meg uten. Hun er min nærmeste familie. Hun er MIN familie. Hun er MIN. Jeg eier henne ikke. Men uten henne er alt litt vanskeligere.
I starten av august skal vi gifte oss. Jeg er ikke i tvil om jeg gjør det rette valget. Hun er familien jeg skulle ønske jeg hadde fra starten. Hun har forståelsen jeg skulle ønske jeg trodde var naturlig. Hun har akseptansen jeg lengter etter. Om jeg vil eller ikke, blir jeg møtt hver dag med en klem og et smil. En forståelse av noe større ingen av oss egentlig ikke kan gi navn. Men jeg er hennes. Så lenge hun vil. Så lenge jeg vil. Alternativet nå er fattig, da alt jeg vil, alt jeg har lyst til, alt som er naturlig. peker i retning av giftermål.
Så voksen har jeg altså blitt. 29 år gammel, og gift med ei jente på sørlandet. Fuckings idyll. Du vet, det spiller ingen rolle om når eller hvor du gifter deg. Jeg fridde til henne etter ett års forhold. Hun bare lo, trodde jeg var full. Dagen etter gikk jeg ned på kne i gangen i vår daværende leilighet, fikk tårer, smil, latter og ett ja, før jeg gikk på jobb. Vi har altså ventet fire år på å gifte oss. Det er greit. Har vært tider hvor jeg har lurt, men kom igjen, et frieri blir ikke bare slengt ut i det fri. "du er den som får meg til å føle meg vel", "du er den som får meg til å føle at jeg har en familie igjen", "du er den som får meg til å føle at jeg har litt vett igjen i skallen". Mange grunner for å fri.
Det viktigste for meg, som jeg ser etter 4,5 år, er dette; jeg har alltid et bryst å lene ansiktet mot når ting veier ned. Jeg har aldri hatt det så bra som etter jeg ble sammen med henne. 7. august 2010 blir hun kona mi. Min hustru. Min ektefelle.
Jeg møtte kjæresten min et tidlig, tidlig morgen i slutten av mai 2005, vi møttes ved Soria Moria på Torshov, gikk en lang tur hvor hun pratet og jeg lo, før vi avsluttet med en avskjed på Grünerløkka hvor ingen av oss egentlig ikke ville gå.
En uke senere møttes vi under lignende omstendigheter. Vi satt oppe ved Kampen basseng og pratet lenge.Jeg hadde nye converse-sko, og det er jo ikke ideelt for meg, men til tross for smerter i føttene, kulde og andre symptomer på ubehag, ville jeg ikke si noe til henne fordi hun var så fantastisk og jeg ville være sammen med henne lengst mulig.
Jeg er ganske kjedelig av meg, og tror ikke på one night stands. Hun gjorde heller ikke det, og selvom jeg var noe klumsete i min oppførsel greide jeg til slutt vise at jeg var interessert i henne slik hun var interessert i meg. En regntung lørdag i juni var det musikkens dag i Oslo. Jeg jobbet vakt på FRS Egertorget, og da klokka ble halv fem skulle jeg egentlig møtte søstern og noen andre. Men det endte med at jeg møtte søstern, tok henne med til Hausmania, hvor Hun sto og ventet, og spurte søstern "diskret" om hva hun syntes. Jeg brukte en hel ettermiddag og en hel kveld og en hel natt på å være nær henne. Det tok et par uker før vi var erklærte kjærester, datoen har blitt 18 juni 2005 (24 år) . Jeg er ganske sjenert og keitete av meg, men tydeligvis fungerte det så bra at vi etter to-tre uker erklærte oss som kjærester, selvom vi egentlig hadde brukt de siste ukene på å være sammen uansett. ¨
Nå har vi vært sammen i 4 år og 7 måneder. I starten av august skal vi gifte oss, og det er den viktigste avgjørelsen jeg har hatt, skal ta, har tatt i mitt liv. Jeg fridde til henne allerede etter at vi hadde vært kjærester i ett år, men det er sånn at samfunnet ikke var klar til det vi ville oppnå med å gifte oss. Nå er Norge med i klubben der hvor jeg kan gifte meg med ei annen jente uten at det "bare" betyr at vi kan ha samme adresse.
Jeg gleder meg på så mange plan. Hun har blitt min familie. Hun har blitt min nærmeste familie, tilsammen med min søster. Når alt er stengt i hodet og det virker overskyet og trangt, er hun der, som en trygghet å komme hjem til. Når jeg digger til en låt jeg akkurat fant, og nynner høyt, smiler hun så mye at hun holder på å sprekke. Når jeg legger hånden min på henne om natta når hun sover, blir hun plutselig mye roligere. Når jeg får det for meg selv at jeg bare skal sitte i en stol og lage rare lyder og synge potpurrier over the greatest of the 80s, ser hun bare på meg med kjærlighet dampende fra hver pore. Når jeg kommer hjem og ikke greier å smile fordi jeg har brukt opp all min positive energi, gir hun meg fortsatt en varsom klem. Fordi hun vet at jeg trenger det, selvom jeg sier at eg klarer meg uten. Hun er min nærmeste familie. Hun er MIN familie. Hun er MIN. Jeg eier henne ikke. Men uten henne er alt litt vanskeligere.
I starten av august skal vi gifte oss. Jeg er ikke i tvil om jeg gjør det rette valget. Hun er familien jeg skulle ønske jeg hadde fra starten. Hun har forståelsen jeg skulle ønske jeg trodde var naturlig. Hun har akseptansen jeg lengter etter. Om jeg vil eller ikke, blir jeg møtt hver dag med en klem og et smil. En forståelse av noe større ingen av oss egentlig ikke kan gi navn. Men jeg er hennes. Så lenge hun vil. Så lenge jeg vil. Alternativet nå er fattig, da alt jeg vil, alt jeg har lyst til, alt som er naturlig. peker i retning av giftermål.
Så voksen har jeg altså blitt. 29 år gammel, og gift med ei jente på sørlandet. Fuckings idyll. Du vet, det spiller ingen rolle om når eller hvor du gifter deg. Jeg fridde til henne etter ett års forhold. Hun bare lo, trodde jeg var full. Dagen etter gikk jeg ned på kne i gangen i vår daværende leilighet, fikk tårer, smil, latter og ett ja, før jeg gikk på jobb. Vi har altså ventet fire år på å gifte oss. Det er greit. Har vært tider hvor jeg har lurt, men kom igjen, et frieri blir ikke bare slengt ut i det fri. "du er den som får meg til å føle meg vel", "du er den som får meg til å føle at jeg har en familie igjen", "du er den som får meg til å føle at jeg har litt vett igjen i skallen". Mange grunner for å fri.
Det viktigste for meg, som jeg ser etter 4,5 år, er dette; jeg har alltid et bryst å lene ansiktet mot når ting veier ned. Jeg har aldri hatt det så bra som etter jeg ble sammen med henne. 7. august 2010 blir hun kona mi. Min hustru. Min ektefelle.
<3
SvarSlettSå vakkert, fikk tårer i øynene!
SvarSlettdet er slikt som får en til å tro på kjærligheten.
SvarSlett