Kjære

Det er 2,5 år siden min onkel døde, allikevel spøker han i hodet mitt hele tiden. Jeg har hatt familiemedlemmer og kjente som har dødd før, men ingen har latt det være så dype spor i meg 2,5 år etter. Det er tøft. Det er godt å tenke på han, men det er vondt å savne han. I dag har jeg brukt omtrent en time på å gråte over han. Det er godt, jeg tror jeg kanskje glemte den prossesen i tåka rundt hans død, men det er tungt. jeg savner han så intenst til tider. Det er rart, det var ikke slik at jeg besøkte han en gang i uka, men allikevel så er tanken på at han ALDRI kommer til å være der så vond at jeg gråter. 2,5 år etter. Da min bestemor døde greide jeg å være den sterke for pappa, fordi hun allerede hadde vært "en annen" så lenge, men onkel har tatt meg sakte og sikkert. I miss him. Han skulle fulgt meg ned den imaginære gangen i bryllupet mitt og både pappa og morfar skulle ha skjønt hvorfor han var prioritert. Men jeg greier ikke snakke om han uten å grine, så jeg snakker ikke om han. Jeg bare savner han.