Sinna-årene
Jeg var så sint. Så innmari sint. Og skuffa. Skikkelig skuffa. Det gjorde vondt overalt. Når jeg pusta. Når jeg gikk. Når jeg lukka øya. Når jeg åpna de. Alt gjorde vondt og jeg var sinna. Jeg var sint på de som visste og ikke brydde seg. De som visste og ikke gjorde noe. Sint på de som ikke skjønte det, men burde ha gjort det. Han som ikke blei bedre. Og jeg som ikke skjønte hvordan jeg skulle fikse det. Hele sjela føltes som et åpent sår. Blødde hver dag, hele tida og jeg var sinna. Drømmen, håpet, begjæret etter å slippe unna, var veldig til stede og ofte vurderte jeg feige løsninger, lettvinte løsninger, som egentlig ville bare overføre alt til noen andre. Men som alt annet i mitt liv, var det snakk om å finne et utløp, og som så mange ganger før, og etter, ble dette musikk. Det gikk mye i dette;
Coal Chamber - My frustration
Coal Chamber - My frustration
For eksempel. Fortsatt sinna, men alt jevner seg ut, og sinna er bare en side ved meg. Istedetfor en hoveddel.




Kommentarer
Legg inn en kommentar