There's gotta be a record of you somewhere

Siden faren min døde har jeg venta på en reaksjon. En ordentlig en. Ikke bare å forstå at det har skjedd, begrave han og savne han nå og da, men en sånn reaksjon som ryster litt i meg. Som får meg til å føle på at nå er han fortsatt borte.

Jeg aner ikke om det er det som har foregått i helga, men det nærmer seg. Tror jeg.
I fire timer har jeg sitti og hørt på Dire Straits etter en fuktig kveld med venner, og jeg har grini, grini og grini enda mer. Drømmene om han har begynt å dukke opp hver natt, og de er ikke noe kule. De handler alltid om hvordan jeg prøver å finne det mest sårende jeg kan si til han i håp om at det skal få han til å snu om på livet sitt. I stedet stenger han døra for meg for godt.

Omstendighetene er alltid annerledes. Men det er essensen i hva som foregår. Jeg stikker han om igjen og om igjen i håp på en reaksjon som gjør at det fikser seg. Istedetfor låser han seg selv helt.
Ingen ting jeg sier, ingen trusler jeg kommer med betyr mer for han enn at han får fortsette som han gjør.

Jeg sliter meg ut med å prøve å ikke tenke så mye på det, og jeg sliter meg ut med å huske alt og jeg sliter meg ut med å få orden i alt.

Hver dag jeg står opp, hver dag jeg går på jobb, hver dag jeg ikke kaster meg foran bussen er en seier.

For nå kjenner jeg det overalt. Jeg kjenner at hun jeg skulle være med resten av livet ikke vil ha meg.
Jeg kjenner at jeg sliter å betale utgiftene på hans eiendom for hver uke den ikke selges. Jeg kjenner at min lunte på jobb er enda kortere enn normalt.

Så igår sendte jeg sjefen en mail og spurte om jeg kunne bruke opp resten av fridagene mine for i år.
Hele neste uke har jeg altså fri fra jobb. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med de. Men jeg må bare...rydde i hodet. Få litt pusterom. Føle at det ikke er så jævlig å puste.