morgenstund

du våkner opp.


du tenker på alt du har gjort siste dagene,

du prøver å tenke etter hvordan du sovnet,

du kjenner etter om blæra må tømmes,

du utfører en halvakrobatisk øvelse

og får plantet føttene dine på det kalde gulvet.

du tenker at du skulle ønske noen snart ville dele

seng med deg, natten med deg, livet sitt med deg.

du tenker at "det var en dum tanke,

jeg har jo masse tid til sånt."

men det sitter der allikevel.

at du egentlig bare vil ha en kjæreste,

ei som du kan få til å le,

som puster deg i nakken,

som hvisker i halsgropen din at du lukter godt,

som holder deg i hånda fordi den er "verdens beste".



og du tenker på disse tingene

som gjør at du gleder deg til gjensidig

forelskelse, men du klarer ikke avgjøre

om dette betyr om du ønsker en reprise

eller ny start, og da du kommer på at

det ikke spiller noen rolle,

at du må slutte å tenke så mye,

så har ensomheten og håpløsheten

allerede rukket å plante seg i brystet ditt.

plutselig ligger du med hodet på puta,

i fosterstilling,

vendt inn mot veggen.